Idet tusenvis av foreldre skulle til å sende sine barn og unge på Hovefestivalen i Arendal denne uken, ville Forbundet mot rusgift forby ungdom under 18 år å delta på festivaler. Det ble kanskje et farvel med flere formaninger fra mor og far enn det som strengt tatt er vanlig. Da politiet i Asker og Bærum politidistrikt pågrep 182 personer på elektronikafestivalen Extrema Outdoor på Kalvøya sist helg, ramset de opp hvilke narkotiske stoffer de hadde sett i løpet av dagen: GHB, amfetamin, kokain, hasj, ecstasy og LSD. Ikke akkurat rus for amatører. Ikke rus du vil barna dine skal leke med. Langt hjemmefra.
Etter at nyheten om det store antallet pågripelser kom, poppet samtidig moralistene fram. Og foreslo med stor politisk korrekt kraft at ungdom under 18 burde stenges ute fra festivalene. Som samfunn har vi en stor hang til å sikre oss og til å forby. Påby og forby. Alt det vi mennesker synes er vanskelig i livet, det ubehagelige, farlige, truende, fristes vi til å velge vekk. Til å kapsle inne eller stenge ute. Eller vi polstrer oss selv, med flytevester og sykkelhjelmer og svømmebriller og kondomer og ullundertøy om vi så bare skal ut å hente posten.
Rundt gjerdene på Hovefestivalen denne uken, om natten, når konsertene er slutt og massene famler seg fram til utgangen eller teltene, står hundrevis av biler med bleke mammaer og pappaer som venter på sine, unge håpefulle. Vel inne i bilen, altfor sent selvfølgelig, gjelder det å snakke rent og puste på mor med en ånde som lukter mer av økologisk gatekjøkkenmat, enn av alkohol. Så bringer curlingforeldrene barna sine hjem til varme dusjer og tørre dyner. Lykkelige for at de kom helskinnet hjem. Urørt av fare. Men forhåpentligvis utfordret. Og høye på samvær og gode kulturopplevelser.
Dagen etter kom heldigvis nyansene på plass, etter at pågripelsene på festivalen på Kalvøya hadde skremt opp hele foreldre-Norge. Rusforskere påpekte at publikummet på en elektronikafestival i tigerstaden ikke er et representativt utvalg av norsk ungdom. Og – samme dag kom også nyheten om at bruken av narkotika har gått ned blant norsk ungdom. Forskerne vet ikke helt hvorfor. Hva som egentlig har skjedd. Kanskje er det et resultat av holdningskampanjer, eller at rusforebyggende myndigheter endelig, endelig har klart å formidle hvor farlig eksperimentering med dop er. Men hvorfor skulle det skje nå – hvorfor skulle årelange anti-narkotika kampanjer gi resultater akkurat i år?
Kan det ikke heller være at det er andre mekanismer som har slått inn? Som man ikke kan sitte i møter å vedta? Eller bevilge penger til? Kan det ikke rett og slett være at narkotika er gått litt av moten?
Det er mange tenåringer som foretrekker vann fremfor brus. De orker ikke dytte kroppen full av e-stoffer og sukker. De spiser ikke burgere i fritimene, men stikker i stedet til sentrum for å spise sushi til lunsj. Og de bygger og steller og pleier med kroppene sine som om de var toppidrettsutøvere, og fedme, sukker, røyk og dop er harry og tacky og det er simpelthen et spørsmål om god smak, livsstil, mote og imagebygging. Ikke om moral. Eller fare. Og langt ut i denne uken konstaterte politiet i Arendal at funnene av narkotika var mindre enn ventet på Hove. Småtterier, var ordet de brukte.
Musikk går ikke av moten. Hovefestivalen rundet fem år i sommer, men i oppkjøringen til festivalen var det stille. Det har aldri før vært skrevet så lite om festivalen før det braket løs. Tidligere i vår slo landets ledende musikkpoliti fast at programmet var tamt, det manglet noen store headlinere, hvor var Toffens signatur i alt dette? Men trass i lite oppmerksomhet – sammenlignet med tidligere år – satt Hovefestivalen besøksrekord. Deres dom var at den musikalske menyen var mer enn god nok, og motbeviste det noen spådde: at Melvin Benns inntog i festivalen og Toffens delvise løsrivelse er begynnelsen på slutten for festivalen.
Hovefestivalen gjelder fortsatt, men har utkrystallisert seg som ungdomsfestivalen. Her er de som orker teltliv og festivaldoer i en uke, de som tåler søle til knærne og klysete bærumsungdom i naboteltet, de som utstår flåttfaren og spiser loff med nugatti til morgen, middags og kvelds for pengene brukes i baren og til togbillett hjem. Så samles de døsige og lykkelige i ettermiddagssolen eller – regnet, slenger seg ned på gresset og lytter til yndlingsbandene sine, danser rundt med skitne truser og bluser, blomster i håret, en øl i den ene hånda, en kjæreste i den andre og er sammen i tusenvis. Oppstemte, glade, rause og mest av alt – sammen. Sammen i ungdommen, sammen i musikken og sammen i sommeren og det er utrolig rørende og vakkert å tre forsiktig inn i den sfæren selv for slitne førtiåringer som bare hører til helt i utkanten. Foreldregenerasjonen som for lenge, lenge siden tråkket rundt i sine egne våte Converse-sko på Quart, på Roskilde, på Kalvøya. Men som ikke helt klarer å gi slipp og sniker seg inn på sommerens festivaler, litt langt bak.
Barna av curlingforeldrene er ute i verden nå. De skal også bli mennesker. De skal gå på sine nederlag og oppturer. De skal ha sine lange og uendelige somre med verdens største lykke og kanskje smerte. De skal klare seg selv på budsjett for en uke, de skal sørge for sin egen mat, sitt eget renhold, de skal forholde seg til alle andre slags ungdommer fra hele landet og de skal samles i sin naive lykke om at ungdommen varer evig og festivalnatten tar aldri slutt. De skal bli mennesker, hel ved. De skal utfordres og vokse og å forholde seg til at rus er en del av læringen. Så må kanskje en og annen ringe hjem til mamma og be om hjelp, for det ble for mye, det gikk galt i går. Og lære av det. Det må ikke ødelegge festivallykken. Også ungdom i 2011 må bryne seg på livet. Legge fra seg sykkelhjelmen.
Og – dette er det ikke tvil om – du vokser som menneske hvis du klarer å gå på festivaldoer en hel uke.