Du har sikkert besøkt noen utrangerte industrimiljøer som i dag rommer helt andre virksomheter. Ikke sjeldent er maskinene skiftet ut med kultur, slik som Bomuldsfabriken i Arendal er blitt kunsthall eller Fjæreheia steinbrudd nå er et amfi for teater og musikk. Dette er to eksempler på «ombruk», som innebærer ny utnyttelse av en bygning.

Det pågår en omfattende modifisering av arealbruken som nå preger utviklingen i vestlige byer, slik som Kristiansands havn. I vårt postindustrielle samfunn er mange industrier lagt ned. Tilbake står industrielle skall. Med nye virksomheter på innsiden skapes verdifull, stilistisk og leken kontrast. Det er i hovedsak den verdien som gjør ombrukte rom attraktive fremfor å bygge nytt. Det er ikke alltid det nybygde som er best på å formidle byens urbane visjoner. Noen byer, f.eks. Malmø, kompletterer moderne skrytebygg med områder av ombrukte industribygninger. De viser stolt fram sin revitaliserte Vestre havn der skipsverft og fabrikker nå huser IT— og mediebedrifter. Målet er å fremstå som en kreativ by, hvilket de har lyktes med. Hva har så Kristiansand å tilby av urbant ombruk?

Da jeg for tre år siden kom til Kristiansand fra Sverige, var det ikke de etablerte utestedene som lokket når arbeidsdagen var over. I en bakgård lå Smia, et kunstnerstudio som iblant åpnet for musikk og fest for byens subkulturelle underdogs. En fest på Smia var som å komme hjem. Men Smia ble til slutt jevnet med jorda. I dag fyller den nedlagte mølla på Grim en lignende funksjon og har potensial til å bli en kreativ scene for subkulturelle uttrykk i byen. Mølla er blitt et midlertidig «kulturhus» med forskjellige aktiviteter som i høy grad bygger på lavbudsjettbruk. En by trenger alternative rom for å ha sosial fleksibilitet, ellers risikerer den å bli håpløst homogen og kjedelig. Det ombrukte industrimiljøet på Mølla tilbyr et slikt rom. Men i det økonomisk bevisste samfunn må man også spørre seg, ikke minst eierne til Mølla: Finnes det økonomi i ombruk?

Storbyer har den fordelen at slike industrimiljøer ofte betinger høye tomtepriser, og det finnes et relativt stort trykk for å få bruke gamle industrimiljøer til boliger, designhotell, kontorer og kunsthaller. Nå er ikke Kristiansand en storby med et slik forhold, men umulig er det ikke. Hva tjener da eierne på midlertidig lavbudsjettbruk? Det skaper en sterk kulturell merverdi for fremtiden fordi aktivitetene som omformer stedets sosiale karakter styrker dets attraksjonskraft på sikt. Slik midlertidig lavbudsjettbruk fungerer som en subkulturell brekkstang for fremtidige investeringer.

Det fins tre ulike typer ombruk av industriområder ut ifra hvordan de eies og administreres. Mølla er et uttrykk for det provisoriske og uorganiserte ombruket, dvs. eierne leier ut lokaler i gevinstinteresse på grunnlag av en hurtig bedømmelse når interessenter dukker opp. En annen type er det enkle men organiserte ombruket, som innebærer små investeringer med et veldefinert mål for ombruket. I Oslo finnes et godt eksempel: Hausmania-kvartalet. Det er blitt en levende del av kulturlivet i Oslo som rommer produksjons- og visningslokaler for kunst. Hausmania kan fungere som forbilde for både eierskap, drift og formål for anlegg som Mølla og brakkene på Odderøya.

Den tredje typen av ombruk er det monumentale ombruket. Det går på å skape ordnede forhold for virksomheter, å redde kulturhistoriske bygninger for fremtiden og samtidig skape representative miljøer. Kornsiloen på Silokaia har de kvaliteter som kreves for å skape et slikt representativt miljø gjennom ombruk, særlig med tanke på dets nye nabo Kilden. Siloen kan godt komplettere uten å konkurrere om Kildens arkitektoniske uttrykk. Kommunedelplanen for Kvadraturen nevner siloen som et mulig sted for lokalisering av Samsen og Kulturskolen dersom Samsen må flytte og gi plass til E 39. Et annet forslag er å transformere den nå privateide siloen til et konferansesenter. En «silo fylt av kultur» er det beste forslaget med tanke på Kilden. Da får kulturskoleelevene mulighet til nærkontakt med teater og konserthuset. Nye talenter kan spire ut fra kornsiloen. Samtidig kan den gi rom til øvingslokaler som frie lokale scenekunstgruppene trenger, og uttrykt sterkt ønske om. En slik samling av etablerte institusjoner, ungdomshus, kulturskole og scenekunstmiljøet vil gi liv til kvartalet, også på dagtid.

Men selv om det finnes mange goder ved ombruk, finnes det også en rekke dilemmaer. Ombruk kan være både økonomisk og konstruksjonsmessig vanskelige og må vurderes i hvert tilfelle. Men å rive og bygge nytt er ikke alltid mer økonomisk og miljømessig bedre. Ombruk kan lønne seg på sikt. Et vellykket eksempel er siloen på Grünerløkka som i dag er bolig for studentsamskipnaden i Oslo med 226 leiligheter.

Mulighetene begrenses ikke bare til eksisterende bygninger. I påvente av fremtidig ny bruk av jernbaneområdet kan sporene nærmest Budget Hotel brukes til overnattingssted slik man har gjort i to svenske byer: Lund, som i 20 år har hatt Sveriges mest unike og populære vandrerhjem, «Tåget». Det består av et eldre togsett med sovevogner plassert i utkanten av jernbaneområdet. Det er transformert til et økologisk vandrerhjem med flere fellesrom. Toget tiltrekker seg en stor mengde gjester, ikke minst backpackers. Denne innovasjonen er et spor som kommunen og entreprenører burde følge opp. Et midlertidig vandrerhjem i tog er ikke bare en seng for natten. Det er også en attraksjon.

Mitt budskap er at byen og dets forskjellige aktører trenger å vurdere de muligheter som de ulike typene av ombruk kan gi. I den vurderingen bør man også se på verdien av midlertidig lavbudsjettbruk, ikke minst fordi det genererer en sosial attraksjonsverdi i seg selv som former «stedets ånd».