I sommer ga Finansforbundet ut en rapport som konkluderer med at Norge kan være kontantfritt innen 10 år. At forbundet også ser tilstanden som et mål, skyldes at oppbevaring og transport av kontanter er utsatt for ran. Det er belastende for ofrene. Kontanter bidrar også til å holde liv i den svarte økonomien. En annen viktig grunn er at det koster 3,5 milliarder kroner i året å ha kontanter som betalingsmiddel. En stor andel derav betales av finansinstitusjonene.

Utvikling i finansmarkedene viser at en stadig større andel av betalingstransaksjoner skjer elektronisk. I Norge er utviklingen kommet langt; vi er i toppen på internasjonal statistikk for antall korttransaksjoner per innbygger. Kun 1 av 20 transaksjoner foregår med kontanter. Vi er altså på full fart mot et kontantfritt samfunn.

I Finansforbundets rapport tas det til orde for bruk av gebyrer ved bruk av kontanter for å få ytterligere fortgang i utviklingen. Gebyrene skal gjenspeile de faktiske kostnadene knyttet til bruk av kontanter. Det kan innebære gebyrer på så mye som 50 kroner ved uttak av kontanter i minibanker og 20 kroner for betaling med kontanter. Slik tenkning ble også fremmet av den forrige sentralbanksjefen, Svein Gjedrem. Han ønsket også at bankene skal ta gebyrer som reflekterer kostnader, for eksempel for kontantuttak i skranke, som er en svært dyr tjeneste for bankene.

Organisasjonen «Seniorsaken» er sterkt imot alle disse forslagene, og minner om at det mange eldre som ikke tør eller kan bruke elektroniske betalingsmidler. Det er diskriminerende at de skal bli ilagt gebyrer ved betaling fordi de har problemer med å mestre ny teknologi. Også andre som har problemer med å lese bokstaver eller tall, kan ha problemer med å mestre digital betaling, og dermed også hverdagsliv i et kontantfritt samfunn. I tillegg kan man fordyre eller vanskeliggjøre alle de små private pengetransaksjoner som antakelig ikke er med i Norges Banks statistikk. Det kan være penger vi sender med barna på tur, lommepenger, pengegaver, kiosksalg, lotterier på jobben, små veddemål, innsamlingsaksjoner og annet. Slike små private overføringer er tallrike og har viktige sosiale funksjoner.

Det mest brukte argumentet mot det kontantløse samfunn er hensynet til personvernet. Alle små og store transaksjoner vil være sporbare dersom alt gjøres digitalt, og muligheten for å misbruke slike data er til stede. For mange bryter dette med deres verdisyn om å leve som et fritt menneske. Utro tjenere kan formidle informasjon om kjente personers betalingstransaksjoner til media eller andre interesserte. Flere slike tilfeller ble avdekket i våre største banker for noen få år tilbake. Data om betalingstransaksjoner kan også brukes til å avsløre hvor vi har vært og hvem vi handler med, og noen er redde slikt kan misbrukes av myndighetene i fremtiden.

Andre har vært bekymret for sårbarheten til et digitalt betalingssystem. Det er ikke lenge siden PayPal og VISA ble utsatt for hacking, og dermed ikke kunne brukes til nettkjøp. Også norske nettbanker har hatt problemer med hackerangrep. I programmet Brennpunkt denne uken, fikk vi illustrert hvordan hackere enkelt tapper mobiltelefoner og PC-er knyttet til trådløse nettverk for informasjon som, for eksempel, kredittkortnumre, brukernavn og passord.

I tillegg er vi avhengig av stabil strømleveranse for å benytte digitale betalingssystemer. Uvær og ulykker kan gi kortere avbrudd i strømleveransen. Men mange peker på solflekkaktivitet som en alvorlig trussel, og pessimister frykter at et utbrudd mot jorda vil kunne gi store og svært langvarige skader på ledningsnettet. Kontanter og betalingsblanketter vil ha en viktig funksjon som back-up dersom de elektroniske systemene ikke fungerer. En begrensning til kun én betalingsløsning som er avhengig av både strøm og robuste it-systemer, vil gjøre oss sårbare.

Forslaget til Finansforbundet kan sees i en større sammenheng, som del av finansialiseringen av samfunnet. Finansialisering handler om den økte innflytelsen av finansmarkedene, finansinstitusjonene og den finansielle eliten på den økonomiske politikken og økonomiske styringsorganer. Både nasjonalt og internasjonalt får finansmarkedene og finansinstitusjonene stadig større innflytelse over økonomiske utfall. Resultatet er at finansøkonomiens størrelse, målt i antall ansatte og inntekter, har økt mye mer enn i realøkonomien de siste tiårene. Mange mener at finansnæringens størrelse nå er en trussel mot finansiell stabilitet, fordi risikoen for systemsvikt har økt.

I disse dager hører vi om Occupy Wall Street-demonstrantene som kjemper for et sterkere skille mellom «penger og politikk». Det er et opprør mot finansialiseringsprosessen og finanselitens grådighet. Det er også en påminnelse om at forbrukere ikke har interesseorganisasjoner som kan måle seg med finansinstitusjonene når det gjelder makt og innflytelse. Forbrukervernet i bank— og finansmarkedene bør styrkes i takt med finansnæringens makt.

Så selv om Finansforbundets visjoner om det kontantløse Norge har mange positive sider, skal vi ikke glemme at det også har noen negative. Dersom deres visjon realiseres, vil Finansforbundets medlemmer arbeide i en sektor som har blitt enda mektigere og mer innflytelsesrik enn før. Den vil ha kontroll over, og informasjon om, alle våre betalingstransaksjoner. Vi bør tenke oss godt om før vi lar det skje.

Det hadde vært betryggende om vi hadde hatt et eget finanstilsyn med forbrukerbeskyttelse som hovedoppgave, slik som Forbrukerrådet har foreslått. Da kunne vi følt oss tryggere på at alle forbrukergruppers behov og evner blir ivaretatt i utviklingen av betalingsformidlingssystemer. Det er så mange spennende teknologiske løsninger som kan bidra til å gjøre betaling effektivt og lettvint. Men vi skal også ivareta de som ikke kan håndtere avansert teknologi, eller som ikke har råd til flotte mobiler, pc og internettilgang. Da er det ikke sikkert gebyr på kontantbetaling eller kontantløshet er den beste løsningen.