Kristiansand arbeiderpartis Jan Kittelsen har levd et langt kommunalpolitisk politisk liv uten å skape særlig furore. Derfor kom det som lyn fra klar himmel da han i går slo til og foreslo en kommunesammenslåing i Kristiansandsregionen. Kittelsens hovedargument er godt nok, den naturlige samhandlingen i en region bør nedfelles i én kommune. Når det finnes et felles bolig— og arbeidsmarked innenfor et geografisk avgrenset område, bør dette også innrammes av en felles kommunegrense.Kittelsen har med dette tatt de fleste lokale politikere på senga, Arbeiderpartiets egne ordførerkandidater i regionen innbefattet. Det sier seg selv at utspillet hans vil skape massiv debatt. De som har rukket å summe seg langt av ordførere i Kristiansands omegn, setter i dagens avis piggene ut. Det er for så vidt ikke så rart. I de fleste andre kommunesammenslåings-prosesser her til lands, har mindre omegnskommuner ytt betydelig og seig motstand. Slik var det for eksempel også forut for kommunesammenslåingen i Arendals-regionen i 1992.Vi håper at denne saken nå vil bli sentral i kommunevalgkampen, for der hører den hjemme. Regjeringen har tydelig signalisert at den er positiv til kommunesammenslåinger dersom de kommer som følge av en lokal prosess. Det er denne prosessen Kittelsen har satt i gang. Og saken fortjener bred og grundig lokal drøfting før den eventuelt blir en sak for storting og regjering.Sett fra et økonomisk synspunkt er det stordriftsfordeler å hente ved en større kommune. Det gjelder for organisering både av sentralforvaltning og tjenesteproduksjon. Når de interkommunale organene blir for mange, er det i seg selv et tegn på at kommunegrensene er for trange. Problemet er å hente disse gevinstene ut i praksis. Eksemplet Arendal viser hvordan overinvesteringer forut for sammenslåingen sammen med innbitt motstand mot prosjektet og svak ledelse i den nye kommunen skapte gull om til gråstein.Skal en kommunesammenslåing i Kristiansands-regionen ha muligheter til å lykkes, må slike forhold unngås. Men en kommune er ikke bare administrasjon og økonomi, den er også et identitetskapt og identitetskapende felleskap. Søgne og Songdalen er begge tradisjonsrike bygder som har blitt rene forstadskommuner. Vennesla og Lillesand står i større grad på egne ben, både når det gjelder arbeidsplasser og senterfunksjoner. Det er heller ingen ting i Kristiansands arealsituasjon som krever noen sammenslåing med Lillesand og Vennesla akkurat nå. Men mye forandres i en region i vekst. Derfor vil det spørsmål Kittelsen har reist, bare bli mer og mer påtrengende med årene. Det vil derfor uansett være strutsepolitikk å avfeie det som uaktuelt.