Da jeg fikk min første innkalling til sesjon i Sivilforsvaret, var jeg sikker på at livet som barnløs peppermø var i ferd medå gi meg et velplassert slag i trynet. Selv om det viste seg at det var folkeregisterets tilfeldigheter og ikke alder og manglende reproduksjon som kom etter meg, så var viljen vond. Siden jeg den gang var student, fikk jeg utsettelse i to år. Da de årene var gått, pustet jeg lettet ut og antok at jeg var forsvunnet ut av listene for evig og alltid. Helt til 2012, da brevet på nytt kom i postkassa, og jeg måtte møte på sesjon. Informasjon, legesjekk og intervju — på samlebånd. Ekstrem nærsynthet og to vonde knær kunne fått meg ut av det, men samvittigheten kan være en tyngre byrde enn svaksynt og halt.

Køyeseng på firemannsrom

EVA KVELLAND

To måneder senere gikk jeg av bussen på Toten — alt annet enn klar for tre uker med oppstilling, opplæring og oppbyggelig moral - i 25 varme innlandsgrader og myggår. Jeg ble plassert i køyeseng på firemannsrom, og fikk utdelt blytunge vernesko og en grå uniform, med bukser som enten plasserte skrittet i knehøyde eller livet i brysthøyde. Følelsen av å være statist i 70-tallsserien MAS*H var nærliggende. Helt til kurset startet. Helt til tre uker i en gammel militærleir på Toten ga mer mening enn noe annet.

Sivilforsvaret er en forsterkningsressurs for nød- og beredskapsetatene. Det betyr at vi kan nok om førstehjelp, nok om skoger som brenner, nok om søk etter savnede og nok om en rekke andre ting til å bistå redningsetatene når det skjer større hendelser.

Jeg ble plassert i køyeseng på firemannsrom, og fikk utdelt blytunge vernesko og en grå uniform, med bukser som enten plasserte skrittet i knehøyde eller livet i brysthøyde.

Tre uker på Toten var tre uker med iscenesatte bilulykker, påtente låver og opphold i containere med tåregass. Tre uker med blodige markører, kaotiske skadesteder og blytung bårebæring. Spjelking, søk, samband og sandsekker. Det var så virkelig at jeg forstod hvorfor jeg var der.

Sikring og sikkerhet

Nå har jeg vært mannskap i Vest-Agder Sivilforsvarsdistrikt i snart fire år - den seneste tiden også som lagfører. Det må være lov å si at jeg heldigvis ikke har fått bruk for en brøkdel av det jeg lærte på Toten i 2012. Det motsatte ville betydd flere alvorlige hendelser. De gangene jeg og mitt lag har blitt kalt ut på oppdrag, så er det for å bistå politiet i søk etter savnede mennesker, eller øke brannvesenets kapasitet under skogbranner. Resten av tiden repeterer vi det jeg lærte på Toten. Vi øver på førstehjelp og på effektivt søk i terreng. Vi ruller ut slangelegg og starter brannpumper. Vi jobber med sikring og sikkerhet, og vi bygger demninger som kan lede flomvann. Vi gjør oss klare for det som helst ikke skal skje.

Ting som gir meg verdi

Sivilforsvaret gir meg mer enn det jeg vil få bruk for i tjeneste. Jeg lærer ting som gir meg verdi i andre deler av livet. Jeg får trening med mening. Samhold og samvirke. Jeg får delta i lagkonkurranser og kjempe for at FIG-P Torridal skal løfte vandreøksa (den skal hjem i 2017). Jeg skal snart få oppleve den store internasjonale katastrofeøvelsen, Triplex, på Lista. Jeg får ledertrening og jeg får gode venner. Og selv om fravær av de virkelige hendelsene i seg selv er positivt, så vet jeg at når det først skjer noe, så er vi forberedt.

Jeg får trening med mening.

Jeg har gjort mye som gir meg mening, og jeg tror jeg har gjort passelig nytte for meg i livet. Likevel står Sivilforsvaret igjen som det jeg er mest stolt av å få være en del av i dag. Den skepsisen jeg stilte med på Toten i 2012 er forandret til en rank følelse av nytte. Nå også i nye uniformer - med linningen i navlehøyde og ull innerst.

Fikk du med deg disse Signert-artiklene av Eva Kvelland: