Men enigheten satt langt inne, først og fremst fordi Østerrike ikke ønsker tyrkisk medlemskap. Motstanden er massiv i den østerrikske befolkning, og landets utenriksminister sto så lenge fast på sin posisjon at det holdt på å ende med krise.
Men i dette spørsmålet er det åpenbart at den østerrikske regjering har talt på vegne av svært mange innen EU. Meningsmålinger viser sterk motstand mot tyrkisk medlemskap i mange av de største landene, blant andre Tyskland og Frankrike.
Tyrkia har i dag anslagsvis 70 millioner innbyggere, og vil kunne bli det største EU-landet når medlemskap blir aktuelt om 10-15 år. Mange av Unionens borgere frykter at fattige tyrkiske muslimer vil oversvømme dagens EU-land og skape store konflikter. I vårt naboland i sør har Dansk Folkeparti rykket inn store annonser i avisene der partiet sier nei til «tvangsekteskap» med Tyrkia. Annonsene er prydet med bilder av muslimske symboler på danske kirkebygg.
Denne typen vulgærpropaganda har heldigvis ikke vunnet fram. Men spørsmålet om tyrkisk medlemskap går til kjernen av hva EU skal være. Er det mulig å fortsette bestrebelsene mot en stadig tettere politisk union med Tyrkia som medlem, eller vil resultatet bli et stort frihandelsområde? Skal Unionen være et kristent, europeisk prosjekt, eller er det ikke mulig å definere geografiske grenser for Unionens utbredelse?
Det er ingen tvil om at et tyrkisk medlemskap vil by på enorme utfordringer for EU, både økonomisk, kulturelt og religiøst. Befolkningen er svært fattig, og bruttonasjonalproduktet per innbygger er bare en firedel av gjennomsnittet i dagens EU-land.
Likevel kan et tyrkisk medlemskap vise seg å bli et banebrytende fredsprosjekt der landet bygger bro mellom den kristne og muslimske verden. Medlemskapsforhandlingene vil også bidra til at demokratiseringsprosessen i landet skyter fart. Sist men ikke minst vil et eventuelt medlemskap være en oppmuntring til og anerkjennelse av den sær-islamske modell som Tyrkia har valgt ved å skille stat og religion.