For eksempel foreslo SV for tre uker siden et omfattende skolepolitisk forlik i Stortinget. Kristelig Folkeparti var blant forslagets argeste motstandere. Men i begynnelsen av denne uken tok regjeringssjefen selv, Kjell Magne Bondevik, til ordet for et tilsvarende forlik. Riktignok i regi av regjeringen, men like fullt et bredt skolepolitisk forlik i Stortinget. Det er ikke til å undres over at velgerne kan bli noe forvirret. Det vi derimot kan notere oss, er at alle de politiske partiene synes å være enige om at Norge trenger en bedre skole, selv om veien til fremtidens skoleverk er ulik. Også her har SV gått lengst i sin iver etter å være best i klassen, faktisk så langt at Kristin Halvorsen har måttet redigere den stupbratte utviklingskurven noe. Høyre holder fast ved at målet er å effektivisere innenfor dagens rammer, ikke bruke mer på skole. Mens både Ap og KrF viser forståelse for at en vedtatt satsning på skolen også krever et økonomisk løft. Deres uenighet går i hovedsak ut på premissene for den nye heldagsskolen. De strides både om innhold og om neste trinn av dagens skolefritidsordning, SFO, skal være obligatorisk eller ei. Den ideologiske debatten handler imidlertid om privatiseringsspøkelset. Der er i dag liten tvil om at en ny privatskolelov fremstår som det kanskje tyngste elementet i moderniseringen av norsk skole. Høyre går i bresjen for økt privatisering ut fra en tanke om at ulike skoler gir større valgmulighet, mens Ap vil bevare dagens enhetsskole ut fra en tanke om at valgfriheten først er reell når alle har like muligheter. Ap frykter at private skoler vil skape store forskjeller i skoletilbudet, og at bare de mest ressurssterke vil få mulighet til å sende barna til de beste skolene, slik vi har sett i andre land med en stor andel av private skoler. Ap har rett i at en ny og mer liberal friskolelov vil bidra til å øke forskjellene mellom skolene. Ikke bare mellom de offentlige og private, men også innenfor det offentlige skoleverket. Men de nye demonstrasjonsskolene, blant annet Høvåg og Tingsaker i Lillesand, har vist at dette ikke nødvendigvis er til skade for skoletilbudet.Så lenge Stortinget sikrer et tilfredsstillende rammeverk, er det liten grunn til å skremme med for eksempel britiske tilstander i Norge. Vi har en annen tradisjon når det gjelder offentlige tjenester, og helt andre økonomiske forutsetninger for å sikre en god offentlig skole enn mange andre land.Dersom heldagsskolen blir den nye rammen for norske elever, bør det åpnes for å se på ulike pedagogiske opplegg og løsninger. Vi ønsker alle en best mulig skole, og det er nok å ta en titt på den skolen vi har i dag for å skjønne at det offentlige ikke nødvendigvis serverer de beste løsningene.