En følelse av rett og galt

Rundt middagsbordene og i offentligheten går det en nødvendig og kontinuerlig diskusjon om justispolitikk, rettssikkerhet, kriminalomsorg og straff. I diktet «Ved en forbryters grav» minner Arnulf Øverland oss om at også forbryteren har vært et barn som sovnet ved mors bryst. Vi er likeverdige som mennesker, hvem av oss er den rettskafne? Har du begått en forbrytelse skal du dømmes likt og av likemenn. Et forutsigbart system for å dømme mennesker er essensielt i en rettsstat. Tilliten hviler på at politi, aktorat, forsvarere, dommere og meddommere gjør jobben sin.

Grunnkurs i rettsfølelse

For over hundre år siden bestemte Stortingetatborgere skal bruke sunn fornuft og skjønn til å avgjøre skyld. Å være meddommer er en reise i samfunnskunnskap og lovparagrafer, et grunnkurs i rettsfølelse, se på dommeravhør av barn, sette seg inn i dommer og rettspraksis, vurdere straffeutmåling, lure på hvor mange lover det egentlig er behov for i et land og kunne bli skremt av hvordan oppvekst former og preger mennesker. Å være meddommer er et dypdykk i et parallellsamfunn ved siden av Markens en solskinnsdag, et samfunn med andre regler og kodekser.

Siden det å sette folk i fengsel er en streng straffereaksjon er det både vanlig og legitimt å se etter formildende omstendigheter. I noen straffesaker ser det ut til at mødre slipper lettere unna enn fedre. I 2014 kom en regelendring om at Grunnlovens paragraf 104 om hensynet til barnets beste skal bety mer i retten. Aftenposten har i en artikkelserie gjennomgått rettssaker om vold mot barn. I halvparten av sakene der mødre i flere år har slått, misbrukt, sparket, pisket, filleristet og lugget barna sine finner rettsapparatet det formildende at det er en mamma. At mødre slipper soning betyr at retten paradoksalt nok mener at de må få mildere straff av hensyn til barna de er funnet skyldige i å ha mishandlet. Mødre blir oftere enn fedre ansett som gode og velmenende, kanskje hun er hovedforsørger og plages av skyldfølelse i vissheten om å ha skadet barnet sitt.

Mor forbys å oppsøke sitt barn

I en av sakene Aftenposten gjennomgikk var moren ilagt besøksforbud. Man kan bare ane hva som ligger bak at en mor forbys å oppsøke sitt barn. Mor sendte kjærlige meldinger til datteren. Retten tolket det dithen at det var for å hjelpe og moren fikk strafferabatt. Er det en mor som er opptatt av barnets trygghet eller en følelseskald person uten evne til innlevelse? Finnes det formildende omstendigheter når mødre står tiltalt for korrupsjon, NAV-svindel eller narkotikahandel? Kanskje det er slik at dommere og meddommere påvirkes av at vi oftere dømmer menn enn kvinner og at rettsapparatet vurderer kvinner mer individuelt og humant?

Ja, det forekommer at dommere og meddommere er uenige eller begår feil. Som meddommer har jeg vært uenig med en dommer i skyldspørsmålet i en barnemishandlingssak. Av og til går det galt. Det å stole på samfunnsinstitusjoner er derfor et verdivalg man tar. Vi lever i et land der de fleste heldigvis stoler på rettsvesenet. Meddommere skal ta stilling til skyld og straff og være en motvekt til og korreksjon for myndigheter og makthavere. Vårt samfunnsoppdrag er å forvalte den tilliten vi er vist. Min bønn er at vi ikke undervurderer det demokratiske elementet i at frie borgere kan uttrykke sin rettsfølelse i domstolene.

Les også :

«Som takk for å ha unnsluppet militærjuntaens torturister laget de fantastisk mat»

Boka « Forbrytelse og straff» av Fjodor Dostovjeskij handler om Raskolnikov som dreper en pantelånerske. Drapet beskrives nærmest som en utenfor-seg-selv-opplevelse. Morderen blir febersyk og sengeliggende og innbiller seg at alle han møter mistenker ham for mordet. Takk og lov for den dårlige samvittigheten. Siden det er 30 år siden jeg leste boka har jeg glemt hvordan det gikk med forbryteren, men kjernespørsmålene om rett og galt er evige.

Kriminalitetens ansikt

En fuktig aften med mye champagne fikk forfatteren Vigdis Hjort veldig lyst på røyk. Med 2,2 i promille satt hun seg bak rattet i bilen og sneiet borti en annen bil på veien til butikken. Det ble 50.000 kroner i bot, inndragelse av sertifikatet og fengsel. I boka «30 dager i Sandefjord» skriver hun om skammen, medfangene, sløvhet, tanken på øl, mangel på mening bak fengselsmurene og savnet etter frihet. Boka er lesverdig, men hun er knapt representativ for fangebefolkningen. For å forstå kriminalitetens ansikt trenger vi flere fortellinger fra fangene, barna deres og ansatte i fengslene.

Det gir ingen glede å dømme andre til fengsel, men Stortinget vedtar lovene rettsapparatet skal følge. Rettspraksis er en sentral veiviser i hvordan like tilfeller skal behandles. Som meddommer har jeg reflektert over at enkelte lover kunne vært endret, noen kunne vært opphevet og det kunne vært andre strafferammer for enkelte forbrytelser. Som meddommer er man iblant med på å flytte rettspraksis, men rettssalen kan ikke være hovedarenaen der uenigheter om justispolitikken utspilles. I et demokrati skjer debatten i partier, blant de folkevalgte, på Stortinget og i offentligheten.