Skjønt utrolig er det dessverre ikke. Fordommer, rasisme og fremmedfiendtlighet, samt en solid dose vær deg selv nok blomstrer, godt gjødslet av høyrepopulistene i Frp gjennom flere tiår. Stort sett har de fått virke i fred. De øvrige partier har fryktet tap av velgeroppslutning. Derfor uteblir folkeropet få dem hjem!

Makt fremfor alt

Sjelden har politikerne avslørt seg selv og politikkens sanne vesen klarere enn i denne sak: MAKT fremfor alt, uansett pris. KRITIKK, ja men ikke med parlamentariske konsekvenser. Skuffet er jeg derfor ikke, men indignert. Daglig flommer politikernes verbal-gymnastikk mot oss fra TV og aviser. De snakker og snakker for å skjule at de skygger unna det som er sakens kjerne etisk og anstendigvis, nemlig barna! En gidder dog ikke å skjule sin kynisme — Frps nye kjekkas Keshvari. I forbindelse med at Afghanistan nektet å ta imot en alenemor med 2 barn, hevdet han at vi må konfrontere dem hardt og virkelighetsorientere dem. Familiens virkelighet? Landets virkelighet? Nei, solid norsk politisk virkelighet.

Dessverre har Ap bundet seg til masten. Kolbergs formalisme blir for meg også bare et forsøk på å skygge unna. Partiet som holder solidaritetens fane høyt, har en lite ærerik fortid. En, håper jeg, plagsom kuriositet: På et nordisk sosialdemokratisk samarbeidsmøte i mai 1938, ble partiets utenriksminister og statsminister presset til å ta imot 15 - FEMTEN - jødiske flyktninger fra Hitlers Tyskland. De rød-grønne med Stoltenberg i spissen gjorde så godt de kunne for å følge opp.

Høyrisiko-liv i krigsområder

Mitt anliggende blir dette: Mens denne maskepi pågår i trygge Norge, lever de fordrevne et høyrisiko-liv i regulære krigsområder. Her hjemme ikler Jern-Erna seg Moder-Norgekappen og snakker (heldigvis) om mobbing av barn. MEN, det de fordrevne barn utsettes for, hva er det? Psykisk terror, ja, tortur, samt akutt fare for å bli drept. Deres ødelagte kan hende tapte liv, har Stortinget det moralske ansvar for. Det var nemlig der de uskyldige ble dømt til forvisning.

Til slutt: Jeg tror jeg forstår journalistene. For dem er saken om mistillit med aktørenes mange krumspring et faglig funn. De fordrevne barnas skjebne blir for dem en helt annen sak. Jeg ser det altså ikke slik.