Penger er blitt så billig at man skulle tro de var på opphørssalg. Ta et standard boliglån til 2,5 prosent rente, trekk fra inflasjonen på tre-fire prosent og skattebonusen på 27 prosent av renteutgiftene, så får du produksjonsfaktoren kapital kastet etter deg på åpen gate.

Jo da, jo da. Det er stor stas for unge på boligjakt, men fryden blekner unektelig når favorittbostedet til mange av de samme unge og nyutdannede, nemlig tigerstaden Oslo, hilser dem velkommen med boligprisvekst som sannsynligvis havner rundt 25 prosent i år. Siden 1992 har boligprisene tidoblet seg der inne.

Norge går på rentedop. Vi, og store deler av den industrialiserte verden, er i ferd med å få minst én generasjon borgere som helt alvorlig mener at styringsrentens naturlige leie er pluss/minus null prosent. Men angivelig er det 5000 år siden sist det var slik, og oljesmell til tross: Norsk (og sørlandsk) økonomi er hverken truffet av lynet, avskiltet grunnet klimaskader eller generelt skakkjørt. Allikevel oppfører vi oss som kjernefriske langrennsløpere som tar astmamedisin.

Protest!!

Oss pensjonssparere imellom

For det er galskap. Av en lang serie årsaker.

Denne gamlisen har lenge hevdet at boligprisveksten, som jo varierer fra landsdel til landsdel, ikke utgjør noen boble. Det har simpelthen blitt bygd for lite, har jeg tenkt, sagt og skrevet. (Tanker, ord og gjerninger.) Men nå står jeg fram som tviler. Oslo-markedet er blitt så spinnvilt at selv det langt mer balanserte markedet på Sørlandet vil merke rystelsene hvis (når) hovedstadsboblen sprekker.

Sparere blir mishandlet. Og da mener jeg ikke bare generasjonen som etablerte seg da boliger var billige, inflasjonen høy, renten ble trukket fra bruttoinntekten og utsiktene til fet arv var lystelige. For sparere er vi nemlig alle som én. Vi skal jo ha pensjon, for svingende! Denne uken hørte jeg et innslag på NRK hvor det ble sagt at mer enn hver andre nordmann mener de trenger over 70 prosent av lønna som pensjonist, men at kun én av tre er villig til å jobbe utover 67. Ha! Hva tror de — med ytelsespensjoner som er i ferd med å bli et sårt minne i privat sektor, erstattet av kjipe innskuddspensjoner med avkastning som ligger langt under inflasjonen, og som i tillegg kan få seg en støyt når aksjemarkedene krasjer? Bare vent; her skal det bli leie aha-opplevelser i bøtter og spann fremover. Maks én Syden-tur per år, folkens. Maks!! (La gå, kanskje en Skagen-tur også.)

At pensjonsselskapene og -kassene strever uhorvelig med å skaffe kundene garantert avkastning på innbetalte midler, er en annen side av samme sak. Bankene rammes likeså. Riktignok lever de av differansen mellom innskudds- og utlånsrenter, slik at man kunne tro at rente nivået ikke betyr noe. Men hvem vil ha penger i banken når renten blir negativ, slik at du må betale for å ha dem stående der? En sær tanke? Ikke i disse tider, nei. I madrassen med sparepengene!

Kloke hoder (?) i Norges Bank

Kommende torsdag holder Norges Bank rentemøte. Hovedstyret skal ta stilling til sentralbanksjef Øystein Olsens forslag om at styringsrenten enten skal heves, senkes eller holdes i ro. Inntil i forrige uke var den allmenne oppfatning at renten, som nå ligger på 0,5 prosent, skulle ytterligere ned til 0,25 prosent. (Vi skal ikke lengre enn til Sverige for å finne et negativt tall.) Men nå, etter noen overraskende høye inflasjonstall, supplert av regionale økonomi-observatører som mener det verste er over, har visst sjeføkonombrigaden endret mening og ser for seg 0,5 prosent videre.

Du broderte breiflabb. Lusne 0,5 prosent!

Nylig kunngjorde «verdens beste sentralbanksjef», indiske Raghuram G. Rajan, at han ikke gidder ta en periode til i jobben. Han er lei av å krangle med politikere og vil heller tilbake til professorstillingen sin ved University of Chicago. Rajan forutså i sin tid finanskrisen. Nå advarer han (kilde: DNB) mot å tro at lave renter er en forutsetning for vekst — at «pengepolitikken», som i praksis betyr styringsrenten, kan erstatte de grunnleggende reformene mange økonomier trenger. At en rekke sentralbanker driver og kjøper opp enorme mengder obligasjonslån, utstedt av både offentlige og private aktører, trekker i samme retning: Markedsrentene presses nedover.

På desperat profittjakt

Dermed havner store kvanta ledig kapital i andre investeringer, på sin desperate jakt etter profitt. Aksjemarkedene skyves oppover til boblerisikonivå av ren likviditet. «Fare for finansiell ustabilitet», heter slikt i sentralbanksjefsjargong. Og kjapt tilbake til Oslos boligmarked: Denne uken meldte Dagens Næringsliv at fire av ti som kjøper leiligheter på maks 60 kvadratmeter, ikke skal bo der selv. Noen handler nok til studentbarn, men flertallet ser på anskaffelsen som en ren lønnsomhetsmotivert investering - om boligen nå skal leies ut eller ikke.

Karusellen sviver videre, så lenge det varer.

Finanstilsynet gjør jobben sin og foreslår galskapsdempende tiltak. Dilemmaet er at de vil øke klasseskillet mellom de som har lite, og de som er rike og/eller kommer fra en rik familie. Å se for seg at Stortinget skal vedta eiendomsrelaterte skatteregler som er så tøffe at de virkelig demper etterspørselen, er ikke realistisk i dagens politiske klima. Kun venstre randsone vil våge å gå inn for noe slikt.

Hadde det ikke vært for kronekursen ...

Kan så ikke Norges Bank simpelthen sette opp styringsrenten?

Næhei. Som vi har lært alle mann de siste årene: Om rentenivået i Norge settes merkbart høyere enn i andre land, går kronekursen til himmels og eksportnæringene motsatt vei.

Alt henger sammen med alt, som Gro forklarte oss. Denne dype innsikten inngår nå i pensum på både samfunnsøkonomi— og statsvitenskapsstudiene.