Ideen var god. Ikke fenomenal, men absolutt over gjennomsnittet blant det som pleier å dukke opp av kreativitet på et ganske alminnelig redaksjonsmøte: Hva om vi trykker absolutt alle innleggene og kronikkene vi får i løpet at et døgn? Hele røkla?

Alle debattredaksjoner har liggende standardsvar som sendes til de aller fleste som vil meddele seg til verden gjennom avisen: På grunn av stor pågang...., Vi får langt flere innlegg enn vi...... Mandag og tirsdag sendte ikke Aftenposten ut et eneste avslag. I stedet ryddet de plass. Med et par faste spalter i tillegg, ble det 32 sider, fylt med seks kronikker og 78 leserinnlegg.

Sju innlegg på ett døgn

Sven Egil Omdal

Likevel kom ikke alt med. 12 innlegg ble bare publisert på nett, hvor plassen som kjent er noe større og oppmerksomheten betydelig mindre enn for Aftenpostens prestisjefylte debattsider. Og skribenten som leverte sju innlegg på ett døgn, fikk bare ett av dem på trykk. Vedkommende burde selvsagt heller fått resept på noe beroligende.

Ideen lot seg altså ikke gjennomføre fullt ut, selv om avisen lot som noe annet. Men de 84 bidragene viste i det minste spennet i det debattredaktør Erik Tornes og hans stab hver dag pløyer gjennom. Oppgaven deres er å skille klinten fra hveten. Onsdag trykket de for en gangs skyld hele akset, og overlot til leserne å sortere spiselig fra uspiselig.

Derfor har vi publisert 6 kronikker og 78 debattinnlegg

Den prosessen ga sikkert ulikt resultat blant abonnentene. Selv fordypet jeg meg i de manende ord fra Petter Kaland Melsom. Han er 2. nestformann (sic!) i Fremskrittspartiets ungdom, og advarte mot den farlige tanken det er å innføre en kjøttfri dag i Oslo kommunes kantiner. Under overskriften Snikvegetarisering? stilte Melsom det for vår tid så avgjørende spørsmål om det er riktig at politikerne skal bestemme hva vi skal spise?

Store ord til små tanker

Han kunne selvsagt først ha spurt seg selv om det er riktig at kantineeierne skal bestemme menyen. Burde ikke alle kantiner inneholdt absolutt all mat? I tillegg kunne han selvsagt sjekket hvor vanlig det er med kjøttfrie dager i private kantiner. (Tips: Det er temmelig vanlig). Men da hadde det ikke blitt noe leserinnlegg, og onsdagen ville ikke blitt den samme for oss som muntres av store ord til små tanker.

Så langt var alt bra. Vi kunne alle leke debattredaktør en liten stund, så kunne livet gå videre.

Jeg ville også ha sluppet på innlegget fra Johs. H. Grepstad (88) fra Moss, som oppfordrer alle mobbeofre, gutter som piker til å lære seg å bokse. Han skriver at han av egen erfaring vet hvor overrasket mobberen blir av en ordentlig upper cut . Slikt er nyttig informasjon for Sylvi Listhaug, landets ferskeste mobbeoffer.

Så langt var alt bra. Vi kunne alle leke debattredaktør en liten stund, så kunne livet gå videre. Men Aftenposten ville markedsføre påfunnet sitt, og da skar det ut. Hele førstesiden på onsdagsavisen var dekket av portretter av noen av innsenderne, med overskriften Det Norge EGENTLIG mener. Inne i avisen var debattredaktør Tornes så overveldet over sitt eget påfunn at han måtte sitere Bernie Sanders: Tell me what democracy looks like! This is what democracy looks like!

For å låne et velkjent uttrykk fra leserbrevenes repertoar: Dette er med respekt å melde det rene tøv, herr redaktør!

For å låne et velkjent uttrykk fra leserbrevenes repertoar: Dette er med respekt å melde det rene tøv, herr redaktør! De 84 tekstene er ikke på noe sett og vis uttrykk for hva Norge egentlig mener, i den grad det er mulig å tenke seg en nasjons kollektive oppfatning om noe som helst. Innleggene var heller ikke representativ for det norske folks mening om temaene de behandlet, fra leksefri skole til union med Danmark. Fra 10 av landets 19 fylker kom det til sammen fem innlegg, fra Oslo, Akershus og Østfold kom det 55. Skjevheten er helt naturlig, Aftenposten er en regionavis for Oslofjorden, med visse nasjonale oppgaver.

Stimulerer kreativiteten

64 prosent av innleggene var skrevet av menn. Slik er jo kjønnsfordelingen i den offentlige debatt, men menn blir ikke mer representative, eller mer interessante, av den grunn. Vi får inderlig håpe at det norske demokratiet er mer enn et mannsdominert tilfeldig utvalg av mer eller mindre skriveføre bosatt mindre enn en time fra Oslo.

En positiv effekt av aviskrisen er at de stadig trangere budsjettene stimulerer kreativiteten, helt i tråd med gamle forskningsresultat om forholdet mellom nakne kvinner og spinning av stoff. Fredriksstad Blad laget en utgave der alle artiklene var skrevet på byens tidvis latterliggjorte dialekt. Det var ille bra. Så laget de en annen utgave som utelukkende var redigert og skrevet av pensjonister. Den var dessverre svært representativ for lesergruppen. Bergens Tidende laget en utgave med utelukkende positive nyheter, mens Kvinnheringen fylte en hel avis bare med notiser.

En positiv effekt av aviskrisen er at de stadig trangere budsjettene stimulerer kreativiteten, helt i tråd med gamle forskningsresultat om forholdet mellom nakne kvinner og spinning av stoff.

Alt dette var morsomt fordi redaksjonen ikke utga stuntene for noe annet enn stunt. De lot ikke som om de avslørte egentlige sannheter. Det skjer store ting i Kvinnherad også, triste ting forekommer i Bergen. Det finnes ungdom i Fredrikstad og ikke alle forstår hva færre tæssebussær betyr. Det var som unntak påfunnene hadde sin verdi.

Avisens selvhøytidelighet

Slik er det med Aftenposten også. Derfor kunne vi smilt overbærende av avisens selvhøytidelighet, eventuelt skrevet et lite leserinnlegg og bedt dem jekke seg ned et hakk. Men i tilfelle de tror på sine egne ord, er det på sin plass å advare gode kolleger mot den oppfatning at redigering er en innsnevring av demokratiet

Aftenposten ble en mye viktigere premissgiver for den nasjonale politiske og kulturelle dagsorden da Hans Erik Matre ansatte Knut Olav Åmås som debattredaktør. Som ansvarlig for tidsskriftet Samtiden hadde Åmås demonstrert at han hadde de to viktigste forutsetningene for å drive demokratiutvikling gjennom skriftlig ordskifte: Evnen og viljen til å velge.