Nå har jeg skrevet i avisen om Sørlandets næringsliv i 17 år. Det er blitt gladsaker om gode resultater, fremvekst og kontrakter, og det er blitt triste saker om dårlige resultater, nedskjæringer og konkurser.
Tidligere i mitt yrkesliv var jeg bankmann. Faktisk var jeg bankmann under bankkrisen på tampen av 1980-tallet og litt inn på 1990-tallet. Da jobbet jeg nesten bare med bedriftskunder som var i trøbbel. «Vi reiste rundt på Sørlandet og la ned bedrifter», som vi av og til mimrer om, jeg og min gode kollega fra den gang, advokat Bent. Vi jobbet mye sammen. «Dyre kurs», sier vi så alltid, litt lengre uti samtalen, og rister rutinemessig på hodet. Det var en ekstremt lærerik tid, men du verden så kostbar — for banken, for bedriftseiere, for andre som tapte penger når det gikk galt, og ikke minst for mennesker som mistet jobbene sine. Etter hvert gjaldt det jo også noen tusen bankansatte i Norge.
Nå skjer det samme med mange hundre, sannsynligvis over tusen journalister og andre medieansatte rundt om i det ganske land. Min egen arbeidsgiver, selveste Fædrelandsvennen, skal kutte kostnadene med 60 millioner kroner. I en virksomhet hvor lønn er den største utgiftsposten, sier det seg selv hva det betyr. Mellom 35 og 45 av våre for tiden 124 årsverk skal vekk innen året er omme.Det er ugreit.
Fædrelandsvennen inngår i Schibsted-konsernet, som er rikere enn for eksempel Dagbladet og Amedia. I Schibsteds mediehus vanker det sluttpakkeordninger og gavepensjon for afp-kandidater som nærmer seg den høye alder av 62 år - sluttpakker på inntil 19 månedslønner, avhengig av ansiennitet og alder, og gavepensjon på én årslønn fordelt over perioden fra 62 til 67 år. Målet er å unngå oppsigelser.
Men sorry. Det går neppe. Til det skal for mange vekk, og det er bare to år siden forrige, kraftige kuttrunde. Da gikk vi fra 180 til 140 ansatte. Også den gang ble det gitt tilbud om sluttpakker og gavepensjoner, og heldigvis kom vi i mål uten å måtte sparke folk. Men ennå har ikke alle afp-kandidatene fra 2012-runden gått ut døra, og få av de andre som er tilbake, virker synderlig interessert i sluttpakker. «Å klamre seg fast» er blitt et hyppig hørt uttrykk i kantina. Alternativt «Å klore seg fast». Få snakker om en plan B; medie-arbeidsmarkedet er jo like depressivt over hele landet og arbeidsmarkedet generelt mer avkjølt enn for bare noen måneder siden.
Derfor: Hvem må gå? Hvem av mine hyggelige, flinke og engasjerte kolleger må jeg ta farvel med? Og må jeg kanskje pakke sammen selv? For å sitere Rolv Wesenlund: «Alle tenker på seg. Bare jeg tenker på meg.»
Ennå har vi ikke begynt å skule på hverandre og humøret er nesten overraskende godt her i kontorlandskapet på Fiskåtangen. Fin galgenhumor florerer. Men jeg frykter at depresjonen siger inn for alvor utover høsten, når folk kommer rødøyde ut fra et sjefskontor, avskjedslunsjene blir hyppigere og landskapet glisnere.
Fagforeningskulturen er sterk i den delen av mediebransjen jeg tilhører. Klubbene gjør som de skal: Hevder ansiennitetsprinsippet, i lagerbransjen kjent som FILO eller _First in, last out_ - selv om det nødvendigvis innebærer at de yngste, som ofte sitter hardest i det økonomisk, må gå først. Ledelsen gjør også som alle ledelser gjør i slike situasjoner; den sier at kompetanse må vektlegges, i tillegg til ansiennitet. (Under bankkrisen dukket også det eklere begrepet «egnethet» opp. Det har jeg heldigvis ikke hørt siden.) Og bare boka følges, står sjefene temmelig fritt til å bestemme - om ikke over liv og død, så iallfall over sine medarbeideres yrkesmessige fremtid. For noen er det nesten to sider av samme sak.
Huff og dobbelthuff!
At vi har havnet i dette uføret, skyldes ikke at vi har skrevet kritisk om Start. Nei, vi er truffet av tunge trender hvor pengestrømmen vi og våre eiere levde så godt av så lenge, har gravd seg nye løp. Nå flyter mye til globale internettfenomener som Facebook, Google og LinkedIn. De bryr seg ikke om den demokratifremmende journalistikken vi har pleid kjærlig siden 1875. Noe havner også hos ymse tv-selskaper, eller på Finn.no. Det siste er forresten ikke så verst for oss, for Finn.no er søsterselskap innen Schibsted og skaffer konsernet masse penger som blant annet går til sluttpakker for journalister og markedsfolk i mediehusene. Det er jo en skrudd logikk i det også.
Så er Selve Spørsmålet: Klarer vi å opprettholde en kvalitet vi kan være bekjent av, og som lesere og annonsører vil betale så mye for i årene som kommer at Fædrelandsvennen langsomt kan begynne å planlegge tohundreårsjubileet?
Vi mener jo det, da. Vi mener at mediebransjen, og særlig Fædrelandsvennen, er på samme vei som bankene var i 1992: Mot en slankere, dyktigere og mer effektiv utgave. Mot en organisasjon som skal fortsette å informere, underholde og provosere Sørlandet, og som riktignok skal gi ut knallgod papiravis i mange år fortsatt, men hvor digitale løsninger - for tiden på pc, smarttelefon og nettbrett, men andre duppeditter kommer - får stadig mer oppmerksomhet og i økende grad skiller lag med cellulosen.
Jeg håper vi kan slå følge.