Et bilde som står tydelig for mitt indre: Den fem år gamle Jens Ingvald Bjørneboe med sine svarte lange krøller i matrosdress fører an i første par i polonesen i Klubbens store ballsal under det årlige juleball. Det kan ha vært i 1925. Vallen – med trykk på a’en – var det vakreste barn noen hadde sett, i alle fall i 10-årige ungpigeøyne. Den unge jenta, som er min mor, er nå 95: «Det må ha vært bjørneboebarnas mor Maja som hadde regien og sørget for at yngstesønnen gikk først.»

Mor var i mang en fødselsdag hjemme i det Bjørneboe’ske hus, et staselig hjem, fullt av malerier på alle vegger og med en festlig liten mor-Maja som alle var glade i. Og konsul Bjørneboe var en elegant herre som hver dag på slaget seks spaserte ned til Klubben og inntok sin drink og sin middag med de andre herrer av handelsstanden i stiftsstaden. Men han var en gammel far med et fjernt forhold til sine barn. Han var 45 år da minstemann ble født, 9. oktober 1920. I dag ville Vallen ha fylt 90. Et halvt århundre senere, i 1973, møtte jeg Jens Bjørneboe i baren på Club 7. Jeg hadde nilest hans romaner, essays og artikler. Ja, jeg spiste calamares nedlagt i olje med rødvin til 7,50 flasken på hybelen min i Sandvika, inspirert av forfatterens livfulle gourmetbeskrivelser fra ett av hans italienske eksil. Og her sto helten i egen person ved min side. Han sto der temmelig nedslitt, «i all sin ærlighet og er hyggelig og omgjengelig og full og skjegget», som jeg noterte etter møtet. Og dressen hadde trekkspillbuksebein og han snakket engasjert om Torgersen-saken – igjen aktuell – som «den aller jævligste saken vi har hatt etter krigen».

Han la ikke skjul på sine alkoholproblemer og fortalte om et daglig konsum på to flasker brennevin. Jeg var bare en i en strøm av «fans» som fikk høre at «den som ikke har opplevd en skikkelig depresjon, vet ikke hva det vil si å være menneske». Men han sa det – til meg. Sånt gjør inntrykk når en er 21 år.

Dikt og forbannet løgn? Jeg ser i Tore Rems biografi, del 2, at dette møtet skjedde mellom to Blå Kors-opphold for den hardt prøvde 52-årige forfatter. Rem periodiserer hans siste tid nettopp fra 1973 til han dør i 1976. Dette er siste akt.

«Barndommen og døden er de to ting som spiller størst rolle for meg. Det som ligger mellom dem er skyld. Som barn er man uskyldig, og når man skal dø er man uskyldig. ( …) Bare når vi er barn og bare når vi venter på døden, har vi uskyld.»

Sånn lyder det i Bjørneboes roman «Stillheten», siste bind i hans mesterverk om «bestialitetens historie», der han spør: «Hva er det som har gjort meg slik?». Det er forfatteren selv som snakker her. Liv og roman er ett mer enn noen gang i forfatterskapet. Romanen kom først ut mot slutten av 1973. Året etter kom nok en suksess, sjøromanen «Haiene». Rett før utgivelsen av den uttaler han til VG at boka «danner begynnelsen på en oppadgående linje i hans forfatterskap». Det er rart å lese i ettertid.

Men nettopp i disse to romanene reflekterer Bjørneboe over barndom og røtter, noe som kan kaste lys over hans ofte omtalte avsverging av sitt sørlandske opphav. Den unge mannen som «skiftet dialekt da han passerte Nordagutu» på vei til Oslo i 1939 for å kvitte seg med sin fortid, var like mye på flukt fra krav som ble stilt i hans hjem av oppkomlingsrikdom i den jobbetida som ikke minst preget Kristiansands redere anno 1920. «Hvis du ikke tar artium, får du ikke et øre!» lød trusselen fra mor Maja, som han all sin tid skulle være økonomisk avhengig av.

Siden var Vallen på flukt fra enhver fortid, med stadig skiftende posisjoner i sitt fargerike, innholdsrike og kunnskapsrike liv. Og hans «hat» til hjembyen var vel mer et uttrykk for de knugende forventninger som ble stilt i det spissborgerlige miljø, enn til byen og landsdelen. For siden la han med ujevne mellomrom Oslo for hat, «byen Pyton», som han kalte den. Norge ble stadig for trangt og for kaldt og til og med Europa er en provins: «Det har vært en utakknemlig oppgave å være ulykkesprofet her i bygda, – prinsipielt har Europa valgt de falske profeter, hver gang det har vært anledning til det,» lyder det i «Stillheten».

Men han vendte tilbake til hjembyen i det europeiske landet Norge til sin siste sommer. Sånn sett ligner Jens Bjørneboe på makrellterna, den som må vekk, og ikke nøyer seg med Middelhavet, men drar like til Afrika hver bidige sensommer – for å vende tilbake til holmene der man hekker blant støyende gråmåger, som seg hør og bør. Eller som han sa i sitt siste intervju med Haagen Ringnes i NRK kun et par måneder før han tok sitt eget liv 9. mai 1976: «Jeg er vokset opp med kysten og er saltvannsgutt og måtte før eller siden tilbake til saltvannet.»

Er du født ved havet, vender du helst blikket utover.