Likestillingsdebatten står fortsatt høyt på dagsorden. Det en kaller morsinstinkt settes opp mot statsfeminisme, elitekvinner og hjernevasking. Feminisme trekkes fram som en trussel mot familien og valgfriheten, og man overser at det er en politisk, kulturell og økonomisk bevegelse rettet mot å etablere like rettigheter og rettsvern for kvinner og menn. I et mer globalt perspektiv handler det dessuten om avskaffelse av tvangsekteskap og vold i form av kjønnslemlestelse, voldtekt og voldsovergrep i hjemmet. Likestilling handler om at kvinner og menn skal ha like muligheter til yrkesvalg, inntjening, omsorgsoppgaver, levekår og helse. Dette handler om rettferdighet og likeverd.
Mange kvinner på Sørlandet velger å være hjemme med barna på hel— eller deltid. Denne muligheten eksisterer, fordi man har mulighet til å redusere levestandarden, eller har økonomiske muskler til å klare seg på en inntekt. Friheten til å velge bort karrière, pensjonspoeng og økonomisk uavhengighet er da reell for disse kvinnene. En slik mulighet har ikke de fleste, og mange kvinner erfarer senere de negative konsekvensene av et slikt valg som enker, fraskilte eller minstepensjonister.
Fedre har sjelden en mulighet til å velge å være hjemme med barn. For farsinstinktet teller sjelden i miljøer der kun mødre kjenner «oppskriften» til sine barn. De familier som bare har en voksen i familien har heller ikke mulighet til å velge bort lønnet arbeid. Men vi har et samfunn, og velferdsordninger, som gjør at foreldre bruker mer tid sammen med sine barn nå en noensinne før. De siste årene er også foreldrepermisjonen økt med åtte uker som er forbeholdt far, og fedre har fra 2011 muligheten til å være hjemme i minst 12 uker med sine små.
Allerede før de siste årenes utvidelse av permisjonstiden hadde norske foreldre gode permisjonsordninger globalt sett, og tvert imot hva som ofte hevdes i debatten så er det helt frivillig å ta ut disse ekstra åtte ukene. At det fokuseres på far som omsorgsperson fra myndighetenes side, og at det tilrettelegges for at far skal kunne være en omsorgsperson for sine barn er også forståelig fordi man har gode holdepunkter for at det påvirker barn, barneomsorg og parforhold i positiv retning.
Kvinner og menn, gjennom historien og verden over, har måttet bidra med hardt arbeid for hjem, mat og klær til sine familier. Tidligere skjedde det ofte på et gårdsbruk, og selv om mange menn etter hvert også tok arbeid utenfor hjem og gård, var arbeid et felles ansvar. I vår del av verden er situasjonen endret. Men de aller fleste, både før og nå, må bidra i fellesskap som foreldre for å klare seg. For mange er det at begge foreldre bidrar på lik linje med inntjening, bleieskift, bollebaking og hagearbeid et bevisst valg, og også en verdi de ønsker å gi videre til sine barn. Omsorg er mer enn å være hjemme med barn.
Det kan være skremmende når ens oppfatning trues. Og man kan få behov for å sparke fra seg når man oppfatter det som at andre tvinger en inn i en tvangstrøye. Debatten i avisene de siste uker kan tyde på det. Men om man lar omgivelsene, og noe utenfor seg selv styre ens handlinger og verdier, finner man sjelden fram til frihet. Kunnskap derimot, kan være frigjørende. Derfor inkluderer feminisme også kjønnsforskning, politisk filosofi, sosiologisk litteratur og filosofi som tar for seg måten en ser på kjønnsforskjeller. Et feministisk perspektiv setter spørsmålstegn ved om kvinner og menn trenger å forstås som motsetninger, og fremhever at kvinner og menn er individuelt unike og har likeverd.
Å være mann og sykepleier, som en av oss, og å være en viktig omsorgsperson som far, kan være vanskelig hvis andres motforestillinger er styrende. Å utvikle sider av seg selv som bryter med tradisjonelle kjønnsroller, og å tilegne seg nye perspektiver underveis, er også vanskelig om andres motforestillinger får for stor plass. Å være enslig forsørger, som den andre av oss, ville også være vanskelig uten de ordninger som femnister har vært med på å kjempe fram. Derfor er vi takknemlige for de perspektiver som feminister har gitt oss og samfunnet. Vi tror ikke at makten og urettferdigheten er biologisk forutbestemt.
Som sykepleiere og mastergradsstudenter, er vi opptatt av hvor ulik helse og livskvalitet kan være for kvinner og menn, og hvor ulik hjelpen fra helsevesenet kan være. Om den biologiske forskjellen mellom kvinner og menn har så stor betydning som feminisme- og likestillingskritikere hevder, kan en kanskje ikke forvente at kvinner skal ha like god helse og livskvalitet som menn? Det går kanskje heller ikke an å gjøre noe med at menn lever kortere enn kvinner?
Vi nekter å slå oss til ro med en slik tankegang, og er overbevist om at det vil ha en positiv betydning for helse og livskvalitet hos både kvinner og menn hvis pasienter, helsepersonell og medmennesker utvider sin horisont. Vi tror likestilling og feministiske perspektiver vil bety mer likestilling, mer rettferdighet, bedre barneomsorg, og bedre helse for kvinner og menn, enten man arbeider for lønn, eller tilhører den globalt sett sjeldne luksusgruppen fulltids husmødre og – fedre.
Derfor ønsker vi et bevisst fokus på kjønn og kjønnsroller, og en feminisme som utfordrer også i fremtiden.