Vi snublet litt i dørstokken, min datter og jeg. Hun tok seg keitete for og så forundret opp. Rundt henne sto en liten gjeng med større, innkjørte og erfarne barnehagebarn. De hostet og harket, tørket snørret av med håndbaken, så på henne og klappet henne kjærlig på hodet. Hun tok et godt tak rundt beinet mitt og gjemte hodet under skjørtet. Mens jeg forsøkte å gi de store barna relevante svar på sine spørsmål, la jeg i øyekroken merke til at underleppa hennes var på vei nedover og første hulk fulgte kort tid etter.

– Vi er i barnehagen, sa jeg og smilte stivt mens jeg løftet henne over velkomstkomiteen og inn i garderoben. Jeg måtte jo for all del ikke la henne se at jeg var veldig urolig, ganske vemodig og stresset – det hadde jeg lest at man ikke burde.

– Det er gøy i barnehagen, hvisket jeg til henne, mens hulkingen tiltok.

Med nye tøfler på små føtter, ble vi nydelig mottatt av de voksne på hennes avdeling. De snakket med rolige stemmer både til oss foreldrene og til barna. De smilte, viste fram leker og tilnærmet seg barna på en respektfull og avventende måte. Hun vek ikke en tomme fra fanget mitt og lot seg ikke lokke av noen ting. Slik satt hun, time etter time, dag etter dag. Hun ante det, tror jeg. Ante at her er det ugler i mosen og grunn til skepsis. Hun ventet på at jeg skulle reise meg å si – nå går jeg, men jeg kommer tilbake. Du skal være her du. Er ikke det hyggelig?

Og på dag tre dro jeg fra henne. Hun strakk armene ut etter meg og gråt – først en sint gråt, så en sår. Jeg lukket døren bak meg og ble stående og lytte. Hun hikstet litt nå. Jeg sa til meg selv at dette må jeg klare, sånn som alle andre, bare for i neste øyeblikk å bestemme meg for å slutte og jobbe, gå ned i levestandard og bare være hjemme med henne. Det er selvfølgelig det jeg skal, konkluderte jeg. Alt annet vil jo være absurd. Det skal gå det, vi bare selger båten, bilen og hytta – og kjøper et billigere sted å bo. Det skal gå det. Alt vil ordne seg, sa jeg halvhøyt – i håp om at hun skulle høre det gjennom veggen.

Dagen etter gikk det litt bedre, og så enda litt bedre. Så ble det helg og vi fikk et pusterom. Lørdag morgen var som lørdagsmorgener skal være. Vi lukket opp døren til hagen og pustet inn lukten av tidlig høst. Hun fordypet seg i sandkassen, mens jeg tok en slurk av kaffen og åpnet avisen. «Tør du virkelig sende ettåringen din i barnehage? Det gjorde ikke Simen Tveitereid.» Ingressen lyste mot meg, og ordene slo meg hardt i magen. Hva er nå dette da? «Eksperimentet», var tittelen.

Jeg leste videre med gru. Det er statlig propaganda, hevdet Tveiteried, som er grunnen til at folk sender barna i barnehage fra de er ett år. Man bør ikke, mente han. De kan skades for livet.

Jeg kastet avisen fra meg. Dette ble for sterk kost, og jeg klarte ikke la være å tenke at det var et tegn. Vi burde holde henne hjemme. Vi er feilfokuserte egoister. Men tiden leger som kjent – og hun er ganske innkjørt nå og ser ut til å trives. Jeg er stadig vekk ikke helt innkjørt, men det kommer vel.

Det som fortsatt plager meg er at jeg ikke har noen svar. Jeg tviler. Jeg vet ikke om det er rett eller galt. Om det gjør henne godt eller ikke. Og hvem kan vite hva eller hvilke faktorer som gjør at vi i voksen alder blir redde for noe og ikke for noe annet, lei oss for visse ting og ikke for andre. Kanskje er det fordi vi er for små når vi begynner i barnehagen, kanskje er det tusen andre ting som spiller inn.

Jeg har i alle fall funnet fire gode grunner til at jeg med en økende ro kan gå fra henne i barnehagen. Og de heter Vigdis, Khalida, Idun og Berit. I tillegg kommer alle de andre utrolig fine menneskene som hver dag velger å gi våre barn omsorg, nærhet, trygghet, lærdom og fellesskap.

De er mine nye helter, og jeg kan ikke få understreket nok hvor provoserende jeg synes det er at vi som samfunn ikke verdsetter de mer. Både når det kommer til økonomi og prestisje. Penger er ikke alt, tenker du kanskje nå, men det holder ikke. Hadde vi økt lønna til barnehageansatte, ville det økt rekrutteringen til yrket – noe som i dag er et problem og fører til at mange barnehager ikke har den nødvendige pedagogiske kompetansen som er så viktig for at våre barn blir tatt seriøst. Det ville økt stoltheten, skapt en positiv konkurranse og kommunisert til hele verden at her i landet, ja, her tar vi våre barn og deres oppvekst og utdannelse på alvor. I tillegg til at vi tilrettelegger for likestilling og økonomisk vekst.

Jeg betaler gjerne mer skatt for å få det på plass. Og debatten bør dreie seg om kvaliteten i barnehagene, de ansattes vilkår og hva vi som foresatte tar for gitt. Heller det enn om angst og svartmaling.