Barn og unge rømmer fra institusjoner som har til oppgave å hjelpe dem på rett kjøl. Rømningene møtes gjerne med følgende løsningsforslag: Gi de ansatte videre fullmakter slik at de unge kan holdes tilbake.
Selv om dagens barneverninstitusjoner ikke er like, er de i hovedsak preget av to tankesett: virksomme behandlingsstrategier for å få de unge på rett kjøl og rettighetstenkning for ivaretaking av de unge. Dette er momenter som selvsagt må være til stede, men de kan ikke råde grunnen alene. Spørsmålet er om barnevernets viktigste oppgave, omsorgsgiving, har tapt terreng til fordel for «de effektive metodene» og sikring av de unges rettigheter.
Det er ikke av ny dato at barnevernet, i tillegg til å ta vare på forsømte barn, arbeider med atferdsvansker. Vi ser dette doble sporet allerede i Bernhard Gezt sine forarbeider til Vergerådsloven av 1896; de forsømte barna var i fokus og kriminalitetsutviklingen blant barn og unge bekymret. Gezt argumenterte med at straffesystemet ikke var egnet for barn og unge. Det ble lagt til grunn at de unges problem dels skyldtes arv og dels forsømmelse fra foreldrenes side.
Dette synet hadde konsekvenser på tiltakssiden. De fordervelige unge ble flyttet ut av hjemmet, og en søkte etter noen som kunne være i foreldrenes sted. De måtte under innflytelse som kunne danne motvekt og alternativ til det som hadde forårsaket det fordervelige. Det ble søkt i det komplekse reservoaret en finner i et hjem, eller i det som er bygd opp med hjemmet som modell.
Omsorgssvikt og arbeid med unges atferdsavvik ble sett under ett, noe som preget både tiltak og lovarbeid. I Barnevernloven av 1953, som avløste Vergerådsloven, fant vi et sett av kriterier som kunne legges til grunn for omsorgsovertakelse. Ett av disse kriteriene var alvorlig atferdsavvik.
Først med innføring av dagens barnevernlov i 1992, ble koblingen mellom omsorgssvikt og atferdsproblemer demontert. For å gripe inn overfor barn og unge, fikk vi to spor: Ett for barn og unge som utsettes for omsorgssvikt og ett for barn og unge med atferdsproblemer. Grunnen er åpenbar; å forklare barn og unges atferdsproblemer med forhold i hjemmet kan vise seg å være mangelfullt og forfeilet.
Barn og unge med atferdsproblemer flyttes imidlertid fortsatt ut av hjemmet til institusjoner, men uten at omsorgen for barnet eller den unge fratas foreldrene. Tiltaket er rettet mot den unge selv – også når det fattes tvangsvedtak og når den unge flyttes mot sin vilje. I henhold til dagens lovverk kan den unge holdes i institusjoner – også mot sin vilje – i inntil to år.
Barnevernets tiltak for barn og unge med atferdsvansker er ikke bare et alternativ til straffesystemet, barnevernet fanger også opp barn og unge der atferdsavvikene ikke nødvendigvis kvalifiserer til straff. Behovet for ivaretaking av rettighetene til de unge er åpenbar. Det settes grenser for hva personalet kan gjøre med beboerne, og samhandling er angitt i prosedyrer som kontrolleres.
I boka «Barneverninstitusjoner og markedsbyråkrati» peker Nordstoga og Støkken på faren som ligger i at systemregimet er initiert ovenfra, lever sitt eget liv uavhengig av de unges erfaring. Det er rettighetsforskrifter og kontrollerbare faglige tilnærminger som er i fokus på bekostning av relasjonene mellom de ansatte og de unge. Personalets skjønnsutøvelse reduseres; handlingsrom og ansvar knyttes først og fremst til overholding av foreliggende instrukser og rutiner. Blikket dreies mot situasjonsuavhengige regler og rutiner og bort fra den unges aktuelle situasjon. Dette går på bekostning av flere ting, også den enkelte ansattes personlige ansvar for involvering og grensesetting i forhold til unges destruktive livsførsel.
Ivaretaking av rettigheter og utøving av virksom behandling – ikke omsorg og omsorgsiving – preger institusjonene som ivaretar barn og unge med atferdsavvik. Behandlingen er rettet mot spesifikke problemer som fordrer tiltak som har vist seg virksomme. Barnevernet har her beveget seg i retning av å bli behandlende instans. Behandling av unge mennesker med atferdsproblemer har forblitt i barnevernet, selv om tilnærmingene synes løsrevet fra det som tradisjonelt sett har vært barnevernets hovedanliggende; omsorg.
Selv om dagens behandlingsideologi innen dette feltet ikke er en entydig størrelse, er det likevel slik at det er tenkning preget av en instrumentell tilnærming. En gjør noe med den unge for at vedkommende skal oppføre seg bedre. Dette er en tilnærming som i utgangspunktet ikke rommer omsorgens kompleksitet.
Den engelske moralfilosofen Peter F. Strawson benevner denne målrettede «for-å»-tilnærmingen som en objektiverende innstilling og sier – med rette – at den er nødvendig i gitte settinger. Jeg vil tilføye; behandling av alvorlig atferdsvik kan være en slik setting. Problematikken er kompleks. Den krever kvalifisert og målrettet håndtering. Det er likevel slik, hevder den samme Strawson, at om dette blir en enerådende tilnærming til et annet menneske, da ender det i svik. En nødvendig ressurs i det mellommenneskelige fellesskapet – den subjektiverende innstillingen preget av fenomener som oppriktighet, tillit, kjærlighet – reduseres eller endog fjernes til fordel for målrettet (be)handling.
Slike subjektiverende innstillinger som representerer nødvendige bunnplanker i mellommenneskelig samhandling og samvær, korresponderer ikke først og fremst med tenkningen i rettighets— eller behandlingsregimene, og det er disse regimene som synes å være dominerende innen dagens barneverntiltak for barn og unge med atferdsavvik. Den subjektiverende innstillingen korresponderer snarere med det komplekse og langt mindre kontrollerbare fenomenet omsorg. Det er ikke gitt at omsorgen lar seg kontrollere av dagens kvalitetssikringsregimene, men barn og unge kan ikke tas hånd om på anstendig vis hvis omsorgen ikke preger relasjonene mellom de unge og se som skal hjelpe dem på rett kjøl.