I internasjonal sammenheng har vi nemlig en stor, offentlig sektor. Den bærer også i seg betydelig spredning på kompetanseprofil og lønnsnivå: fra store grupper hjelpepleiere, barnehageansatte og renholdere til toppkompetente jurister og teknologer. Legg til at jungelen av involverte fagforeninger er formidabel, så tegner det seg et bilde av langt mer komplekse forhandlinger enn i tilfellet LO-NHO.
Tradisjonelt betaler offentlig sektor sine ansatte dårligere enn privat næringsliv. De siste års høykonjunktur har økt forskjellene. Statistisk sentralbyrå har nettopp beregnet at for medlemmene av Tekna, som er en fagforening for sivilingeniører og cand. scient-er, ligger lønnsnivået 34 prosent lavere i kommunal enn i privat sektor. I forhold til staten er forskjellen 30 prosent. Dermed går det som det må gå: Tekna-medlemmer strømmer fra kommunale og statlige jobber til private firmaer. Offentlig sektor tappes for teknologer og får problemer med å utføre sine oppgaver innen det som eksempelvis har med reguleringsarbeid, vei, vann og kloakk å gjøre.
På innbyggernes vegne er dette beklagelig. Men samtidig er det ikke vanskelig å forstå at folk slår til på mer lukrative jobbtilbud. Likeledes er den fullt forståelig, den frustrasjonen som store grupper innen helsesektoren opplever hver lønningsdag. Etter å ha stått på dag ut og dag inn, må sykepleieren konstatere at hennes lønningspose er langt mer skranten enn den til barndomsvenninnen, som valgte ingeniørutdanning.
Dilemmaet er åpenbart: Et frislepp av lønningene i offentlig sektor ville kjøre Norge rett ut i en destruktiv rente— og inflasjonsspiral.
Måtte klokskap og passe romslighet - fra begge sider - prege lønnsforhandlingene.