Hvem kunne forutse at temaer som tilgivelse og tillit skulle komme høyt opp på medienes dagsorden høsten 2009? Det er faktisk en god nyhet! De gamle moralske spørsmålene er ikke gått ut på dato. De melder seg på nytt og har kraft til å gjøre seg gjeldende blant alle de andre mediespørsmålene om hvem som er penest, rikest, morsomst og «best in show»: Kan vi stole på en mann som løy for åpen mikrofon da han var statsråd, og kan vi tilgi når han ber om det? Er det mulig å gi en prest ny tillit tre år etter at han ble dømt for å misbruke sin rolle som sjelesørger i forhold til en ung kvinne? Betyr en eventuell tilgivelse at tillitsforholdet er gjenopprettet?
For ti år siden samlet jeg inn 100 brev om tilgivelse fra barn, unge og kvinner som var misbrukt seksuelt. Brevene brukte jeg som utgangspunkt for å skrive en bok om tilgivelse, og jeg lærte mer av disse brevene enn av mange bøker jeg har lest. Hør bare hva barn kan skrive om tilgivelse:
Barna var mellom 9 og 11 år og hadde mye å si. «Jeg kan ikke tilgi så lenge han bare nekter på det han har gjort», skrev en jente og peker på noe vesentlig som går igjen i mange ofres erfaringer: Det er svært vanskelig å tilgi en som er uskyldig i egne øyne. Sannferdighet hjelper. Løgn stenger mulighetene. Bagatellisering kompliserer. Dette så barna, og de bringer videre en innsikt som vi også finner igjen på de gamle protestantiske bedehusene og i den katolske praksisen med skriftemål: En oppriktig anger og en sann og tydelig bekjennelse gjør tilgivelse mulig. Den som lyver og bortforklarer og skyver skylden over på andre, ligger tynt an.
Jeg fant det samme perspektivet hos 13 kvinner som har opplevd seksuelt misbruk. Mange av dem bar dessverre med seg minner om gjerningsmenn som bagatelliserte eller blånektet. Men her kom også andre synspunkter inn: «Ingen kan tilgi fra liggende stilling», skrev en kvinne. «En må komme opp og stå igjen først.» Maktforhold er viktige, både i konflikter mellom individer og i de store konfliktene på makronivå. Overgrepene fornedrer. For ofrene er tiden etterpå fylt av forsøk på å komme på beina igjen, få tilbake den tapte verdigheten. Hvis noen presser ofre til å tilgi før de selv mener at tiden er inne, kan det legge stein til byrden og gjøre at «tilgivelsen» fremstår som en ny nedverdigelse.
Flere av kvinnene hadde opplevd at omgivelsene var utålmodige og presset dem. Noen fikk høre: «Du som er en kristen, må da kunne tilgi!» Jeg har fått mange slike meldinger om tilgivelsespress i kristen sammenheng. Det kan tolkes på ulike måter. Kanskje er dette et tegn på hvor sterkt dyden tilgivelse ennå står i kristne miljøer. Men grunnen kan også være konfliktskyhet og manglende utholdenhet med konflikter og smerte som tar tid og ikke forsvinner av seg selv. I så fall blir rådene om å tilgi tvetydige og risikable: «Du må tilgi fordi vi andre gjerne ser at harmonien gjenopprettes i menigheten.»
Jeg er kommet til at tilgivelsen først og fremst må ses ifra offerets side. Selvsagt kan den være viktig for gjerningspersonen. Men den er ingen rettighet. Tilgivelsen er en gave som må gis i frihet for ikke å gå i stykker. Og det er offeret som «eier» tilgivelsen. Ingen har rett til å tilgi på ofrenes vegne.
Når en prest forgriper seg, er det mange ofre. Det gir mening å si at menigheten også er et offer, og her er det mulig å finne veien tilbake til fellesskapet med de andre i menigheten og bli tatt imot som en fullverdig bror eller søster. Men tilgivelse fra menigheten betyr ikke nødvendigvis ny tillit som prest. La meg ta nok et eksempel fra min egen undersøkelse:
Flere unge kvinner fra 3. klasse i videregående brukte følgende eksempel: Kan jeg tilgi kjæresten min hvis han er utro mot meg? Flere av dem svarte ja. Det er mulig å tilgi ham, men ikke å fortsette å være kjæreste med ham! De unge peker intuitivt på noe viktig: Tilgivelse innebærer ikke at tillitsforholdet er bygget opp igjen. Det kan komme. Folk kan vise seg tilliten verdig igjen. Men det er en annen prosess enn selve tilgivelsen. Mange har opplevd dette i forbindelse med skilsmisse og samlivsbrudd: Etter en tid er krigen slutt og de to kan tilgi hverandre. Kanskje til og med finne nye måter å være sammen på som foreldre og besteforeldre. Men det trenger ikke føre til at ekteskapet gjenopptas.
En full forsoning er neppe mulig uten tilgivelse. Men tilgivelse trenger ikke å føre til full forsoning. Det kan være godt for et menneske som er blitt såret og krenket å tilgi. Bitterhet og vrede er ofte helt nødvendige reaksjoner i første fase etter et overgrep. Men blir en værende i bitterheten på livstid, er det tragisk. Slik kan mange ofre fortelle om tilgivelse som en frigjørende hendelse for dem selv. «Da jeg endelig klarte å tilgi ham, hadde han ikke lenger taket på meg», skrev en voldtatt kvinne.
Ingen har rett til å presse frem en tilgivelse, særlig ikke etter alvorlige overgrep. I kristendommen står troen på Guds tilgivelse helt sentralt. Denne troen inneholder også en dyp form for realisme: Det er guddommelig å kunne tilgi ubetinget og av ren nåde. Vi er imidlertid mennesker, og det legger begrensninger på våre muligheter til å tilgi.
Tilgivelse er en gave. Tillit er derimot noe en må gjøre seg fortjent til. De gamle kalte det «å gjøre bot». Vi vil kanskje heller snakke om hardt arbeid for å vise at en har lagt noe bak seg og har endret seg. Tillitskapende arbeid tar tid, men det er mulig. Når utsatte mennesker krenkes og maktubalansen mellom gjerningsperson og offer er stor, må det stilles strenge krav før en sier at tilliten er gjenopprettet. Her har vårt samfunn endret seg. Svake gruppers vern er blitt styrket. Dette er viktige fremskritt og må ikke avfeies som moralisme.