«Partene skal treffe alle gjennomførbare tiltak for å sikre beskyttelse av og omsorg for barn som berøres av en væpnet konflikt.»

Sitatet er utdrag fra Barnekonvensjonens artikkel 38. FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt i 1989 og har 20-årsjubileum i år. Det er en menneskerettighetskonvensjon for barn under 18 år og bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først – i alle situasjoner. Ingen annen internasjonal avtale er undertegnet av flere medlemsland. Det er bare USA og Somalia som ikke har ratifisert Barnekonvensjonen.

Nyttårsaften var jeg sammen med gode venner i festlig lag. Alle foreldre – og noen også besteforeldre. Når et år er i ferd med å ebbe ut, får lett det nære og kjære ekstra stor plass. Vi deler gleder og sorger fra året som gikk, og tanker om hva det nye vil bringe. Barna opptar oss spesielt. Våre forhåpninger er at de skal ha gode og harmoniske liv i trygge omgivelser.

– Hvorfor dreper de alle disse unge menneskene, skrek en fortvilet kvinne på Gaza-stripen denne uken. Om hun var mor eller bestemor, vet jeg ikke. Palestiner var hun, og maktesløsheten hun uttrykte er universell. Når barn lider, og vi ikke kan foreta oss noe for å hjelpe eller skåne dem, kan det smerte til det uutholdelige.

På Gaza-stripen er 1,5 millioner mennesker stuet sammen på et område som er mindre enn Oslo by – uten mulighet til å flykte fra infernoet som omgir dem. Hvordan skal foreldre kunne beskytte sine barn i en slik situasjon?

Mer enn halvparten av innbyggerne på Gaza-stripen er under 15 år. Kan vi i det hele tatt forestille oss hvordan det ville ha vært for våre barn eller barnebarn å vokse opp under slike forhold? Og hva det ville ha gjort med dem?

Krigen har utløst en intens og følelsesladet debatt her hjemme. Også på Sørlandet. Debattsidene i Fædrelandsvennen avdekker at svært mye handler om å ta parti for partene – i stedet for å være bekymret for den humanitære katastrofen som utspiller seg foran øynene våre. Barnekonvensjonen har ikke vært påtrengende synlig i de heftige innleggene. Derfor kan det være betimelig å minne om at konvensjonen uttrykker verdenssamfunnets felles syn på barn og deres rettigheter. Hvorfor er vi da ikke mer opptatt av barnas lidelser? Fordi de er så langt borte? Eller fordi vi mangler innlevelsesevne?

På Gaza-stripen – som i andre kriger – må sivilbefolkningen bære de aller tyngste byrdene. Barna er veldig sårbare. De kan bli påført varige skader på kropp og sjel. Bli drept, lemlestet eller foreldreløse. De frarøves muligheten til skolegang og utdannelse og et anstendig liv. Palestinske foreldre har ønsker og drømmer for sine små, slik vi har for våre. Da skader det ikke om vi dveler litt ved tanken på hvordan vi ville ha reagert om det var våre små håpefulle som befant seg midt i den grufulle krigssonen.

Bare det siste tiåret er to millioner barn blitt drept verden over i krig og væpnede konflikter. Omtrent halvparten av sivile ofre i krig er barn. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er 25 millioner barn på flukt. De fleste av dem som følge av nettopp krig og konflikt. Mange er kommet bort fra familien og er alene. Barn på flukt er spesielt utsatt for annen type mishandling og overgrep. Flere hundre tusen er blitt tvangsrekruttert som barnesoldater.

Våre egne politikere og verdens ledere ser de uhyrlige bruddene på menneskerettigheter som foregår. Både på Gaza-stripen og andre steder i verden får barn sine liv ødelagt. I land som har undertegnet FNs barnekonvensjon og er medlemmer i organisasjonen. Hvorfor blir ikke de forpliktende artiklene i konvensjonen etterlevd av landene som har vedtatt dem?

Både i Midtøsten og i verden for øvrig kan prisen bli høy for den unnfallenhet som utvises når det gjelder å beskytte barn i krig og konflikt. Det er liten tvil om at den siste utviklingen i Midtøsten bare er egnet til å øke konfliktnivået i regionen. Den politiske ledelsen på begge sider gjør vondt verre for seg selv og sine folk. Norske heiagjenger på hver sin side bidrar heller ikke til fred.

Barn og unge arver bitterheten, hatet og kravet om hevn. Hamas får etter alt å dømme større oppslutning, og når røyken og støvet legger seg etter ødeleggelsene på Gaza-stripen, vil nye selvmordsbombere dukke fram fra ruinene.

Det har lite for seg å diskutere hvem som har skylden for at Midtøsten atter en gang står i brann. Like lite som det betyr noe å fordele skyld i andre væpnede konflikter. Hadde voksne hatt barnets beste i fokus, ville nok mange våpen blitt lagt ned for godt.

– Situasjonen for barn i krig er ikke bare svært alvorlig, den er fullstendig uakseptabel, sa FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan for fem år siden. Vi kan gjenta det samme i dag. Når vi ser hva som er altoverskyggende i debatten om krigen på Gaza-stripen, må vi konstatere at barnas rettigheter befinner seg langt unna oppmerksomheten. Skal vi som voksne akseptere at det fortsetter slik?

Spire til endring begynner gjerne hos enkeltpersoner. Hos deg og meg. Kan 2009 – jubileumsåret for Barnekonvensjonen – bli året som innvarsler nytenkning og bereder grunnen for å handle annerledes når barns rettigheter krenkes?

«Partene er enige om å forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag.»

(Utdrag fra Barnekonvensjonens artikkel 29)