De siste årene har dessverre valg etter valg i Afrika resultert i uro og vold. Det hører med til sjeldenhetene at en afrikansk regjeringssjef går av etter valgnederlag. I stedet har det nærmest blitt en regel at de sittende eliter gjør alt de kan for å beholde makten og tilhørende privilegier. Både Kenya og Zimbabwe er talende eksempler på dette.
Samtidig har afrikanske ledere lite annet enn passivitet å fremvise når volden braker løs i naboland etter åpenbart urettferdige valg. Selv forslag om forsiktig politisk press avvises i mange tilfeller. Mandelas eget Sør-Afrika har dessverre ikke vært noe unntak i så henseende de siste årene. Landet som har alle muligheter til å bli Afrikas moralske og politiske ledestjerne, har under Mandelas etterfølger valgt å tone ned engasjementet utenfor egne grenser.
Andre afrikanske ledere våger ikke å kreve demokrati i naboland av frykt for hva tilsvarende krav ville kunne bety i eget land. Resultatet er en ond sirkel der udemokratiske ledere gjør sitt beste for å beholde både egen makt og posisjonene til nabolandenes ledere.
Nelson Mandela var ikke feilfri. Men han fremviste en vilje og evne til forsoning som mange afrikanske land har stort behov for i dag. Selv etter nesten tre tiår i fengsel rakk han ut hånden til sine tidligere undertrykkere og inngikk en nasjonal samlingsregjering. Der mange fryktet blodige hevnaksjoner og massiv voldsbruk, la Mandela grunnlaget for fredelig utvikling. Han gjorde det også klart at han bare ville sitte én periode som president, og gikk av etter fem år. Også det synes fremmed for de aller fleste av dagens afrikanske ledere.
Afrikanske forkjempere for demokrati har i dag skuffende få forbilder på eget kontinent. Nesten ti år etter at Mandela gikk av som Sør-Afrikas president, er det et tankekors at så få andre afrikanske ledere viser vilje til å følge i hans fotspor.