I går gikk startskuddet for OL. Etter måneder med debatt om Kinas brudd på menneskerettighetene, regimets brutale undertrykkelse av Tibet og dets støtte til andre diktaturer, vil nå de idrettslige prestasjonene dominere nyhetsbildet fra den kinesiske hovedstaden. Men pressen ville forsømt sin oppgave om den ikke forsatte å rette søkelyset mot de mange kritikkverdige forhold i verdens mest folkerike land.
Dette har det kinesiske vertskapet åpenbart forberedt seg på. Resultatet er at vestlige journalister som ønsker å speile virkeligheten utenfor de nybygde idrettsanleggene, fotfølges og forstyrres av sikkerhetsfolk. Det kinesiske vertskapet følger ikke opp de forpliktelser det påtok seg overfor Den internasjonale olympiske komité (IOC) når det gjelder pressefrihet. Ei heller når det gjelder den lovede bedring i menneskerettighetssituasjonen. Tvert imot viser en fersk rapport fra Amnesty International hvordan Kina bruker OL som et påskudd for å forfølge menneskerettighetsaktivister i landet.
Regimet har også benyttet anledningen til å fjerne uønskede elementer som uteliggere og selgere fra gatebildet. I tillegg har mange innbyggere måttet flytte fra hjem som har vært ansett som for stygge til å vises fram eller for å gjøre plass til nye anlegg. Alt sammen som en del av en «storrengjøring» før verdens øyne rettes mot den kinesiske hovedstaden.
Disse olympiske lekene demonstrerer igjen at idrett ikke kan skilles fra politikk. Og at det kreves mer enn fagre talemåter fra en arrangør som får det store ansvar å leve opp til de olympiske idealer. Det kinesiske vertskapet har tydelig demonstrert at det ikke har tatt disse idealene på alvor. Årets arrangement bør få konsekvenser for kommende tildelinger av de olympiske leker.
Den internasjonale olympiske komité bør tenke seg godt om før den igjen legger OL til et diktatur.