«Jeg har en drøm, om at mine fire små barn en dag vil bo i en nasjon der de ikke bedømmes ut ifra deres hudfarge, men ut ifra deres karakter». Martin Luther King, 1963.

45 år etter Martin Luther Kings berømte tale «I have a dream», kan betydningen av en seier for Barack Obama knapt overvurderes. Selv om Obama ikke kan føre sitt stamtre tilbake til frigjorte slaver, representerer hans kandidatur en visjon for alle med en annen hudfarge enn majoritetens. Ikke bare i USA, men verden over. En president Obama vil igjen plassere USA som en moralsk ledestjerne i det internasjonale samfunn.

Ikke fordi rasismen i USA med ett slag vil forsvinne eller fordi amerikansk politikk over natten vil forandres og bli styrt ut ifra ideelle målsettinger. Men fordi et samfunn som i århundrer har vært preget av inngrodd rasisme, gjennom et demokratisk valg utpeker en fra den utstøtte minoritet til sin øverste leder. USA vil igjen bli et mulighetenes land, om enn fortsatt med mange feil og mangler.

Hvor stort sprang velgerne kan ta tirsdag, illustreres ved en kikk på historien. Egentlig fikk den undertrykte minoritet i USA stemmerett tidlig. Etter borgerkrigen der 40.000 afroamerikanske soldater mistet livet, ga Kongressen dem rett til å delta i valg i 1869. Men Ku Klux Klan og andre terrorgrupper førte en brutal kamp mot «niggerherredømmet» i sør, der de fleste afroamerikanerne bodde. Gjennom omfattende og rå vold forsøkte de med stort hell å holde alle ikke-hvite borte fra stemmelokalene.

Med årene ble kampen mer raffinert, men like effektiv. Fram mot 1910 vedtok samtlige sørstater såkalte tilleggskvalifikasjoner for å kunne avgi stemme. Først tok dette form av lese— og skrivetester, som rammet etterkommerne av slavene hardt. I takt med alfabetiseringen blant afroamerikanerne ble kravene endret. De som kunne lese måtte for eksempel kunne gi det som ble kalt en fornuftig fortolkning av den amerikanske grunnloven. Blant hvite dommere gikk det sport i å stryke flest mulig kandidater med mørkere hudfarge. Med årene ble dette ytterligere raffinert gjennom å knytte stemmeretten til en spesiell skatt, som for fattige landarbeidere i sør kunne beløpe seg til et par ukeslønner.

Hindringene virket. Så sent som i 1940 var bare fem prosent av alle afroamerikanere registrert som velgere. Et hederlig, men betydningsløst, unntak var det amerikanske kommunistpartiet som i 1932 nominerte en afroamerikaner til visepresidentkandidat.

Gjennombruddet kom først med Martin Luther King og borgerrettighetsbevegelsens massedemonstrasjoner på 1950- og 60-tallet. Volden disse fredelige demonstrasjonene ble møtt med, sjokkerte en hel verden, også makteliten i Washington. Et av de mest beryktede angrepene fant sted i Birmingham, Alabama i 1963. Bomben mot en kirke en søndag i september drepte fire jenter. Blant dem venninnen til den da åtte år gamle Condoleezza Rice, som i intervjuer siden har fortalt om sterke minner om den lille kisten i pastellfarger.

De sjokkerende bildene fra sør fikk en rasende president Lyndon B. Johnson til å beordre sin justisminister til å skrive en «så fordømt hard lov som mulig», for å endelig bli kvitt alle tilleggskravene til stemmerett i sør. I 1965 ble så stemmeretten reell og uten begrensninger. Resultatene lot ikke vente på seg. Afroamerikanere registrerte seg og deltok i valg i hundretusenvis. Gamle rasisthøyborger i sør fikk afroamerikanske ordførere. I det rekordjevne presidentvalget i 1976 ble sørstaten Mississippi avgjørende. Afroamerikanernes mobilisering til støtte for Jimmy Carter gjorde utslaget. Borgerrettighetsforkjemper og senere FN-ambassadør Andrew Young utbrøt at «Hendene som en gang plukket bomull, har nå plukket USAs neste president».

Og nå kan altså en afroamerikaner selv innta Det hvite hus. Men det betyr ikke at alle spenninger er forsvunnet. Et paradoks ved Barack Obamas kampanje er at han systematisk har unngått å snakke om rasespørsmålet. Han har gjort alt i sin makt for nettopp ikke å fremstå som den afroamerikanske kandidaten. Etter all sannsynlighet ville et slikt stempel ha skjøvet bort mange hvite velgere. En måling tidlig i valgkampen viste at bare fem prosent av hvite velgere sa at de selv var påvirket av Obamas hudfarge. Men hele 20 prosent svarte at de kjente noen som ville la seg påvirke av dette.

Det ene store unntaket fra denne strategien var da han i mars ble tvunget til å holde en egen tale om rasespørsmålet etter at presten i hans menighet i Chicago ble filmet mens han hudflettet hvite amerikaneres rasisme. Og avsluttet med: «Gud fordøm Amerika!». Obama klarte på sin side å fremstå som hevet over raseskillene, uten å distansere seg fra den jevne afroamerikanske velger. Selv om en hard kjerne blant afroamerikanerne ennå nekter å se på ham som deres egen, fordi han ikke er vokst opp i de fattige kvarterene i Washington eller Los Angeles, og dermed ikke har kjent den mest brutale rasismen på kroppen.

Etter all sannsynlighet vil Obama også som president måtte være svært varsom med å vie for stor oppmerksomhet til rasespørsmålet og afroamerikanernes problemer. Men det betyr ikke at han vil være uten virkemidler. Han vil kunne gjennomføre rasenøytrale tiltak som likevel treffer. Et eksempel er tilgang til utdanning. I stedet for å kreve kvoter for afroamerikanske elever på universiteter, kan han gå inn for kvoter for elever fra fattige sentrumsskoler. Tiltak for ressurssvake grupper vil ofte treffe afroamerikanere. For det er liten tvil om at de fremdeles utgjør underklassen i USA. En av fire lever under fattigdomsgrensen. En gjennomsnitts afroamerikaner tjener 32.000 dollar i året, mens tallet for den hvite majoritet er 52.000. Afroamerikanerne utgjør 13 prosent av befolkningen, men halvparten av alle innsatte i amerikanske fengsler.

Nå vil det kreve mer enn en president for å løse disse og andre utfordringer. USAs øverste leder vil heller ikke klare å fjerne rasismen. Fordommer basert på uvitenhet vil ikke forsvinne over natten. Men fra onsdag morgen kan forhåpentligvis alle afroamerikanske barn si: «Jeg kan bli president». Da kan både afroamerikanere, andre minoriteter så vel som den amerikanske majoritet stemme med i den mektige negro spiritualen, som Martin Luther King avsluttet sin berømte tale med i 1963:

«Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud allmektig, vi er endelig fri!»