Einar Øgrey Brandsdal setter søkelyset på en svært viktig sak i Fædrelandsvennen 7. desember. Hvordan bruker Strømmestiftelsen sine innsamlede midler? Det viser seg at Strømmestiftelsen bruker en vesentlig del av sine innsamlede midler i Norge. Slik organisasjonen markedsfører seg, er det svært vanskelig for vanlige givere å oppdage det.

Det ser så bra ut med 84,6 % til formål, men når en skjønner at mye av dette blir igjen i Norge, så vil neppe giverne være fornøyd. Det er helt i tråd med Innsamlingskontrollens regelverk, men Brandsdal har rett i at det ikke er sann og klar tale til giverne, snarere er det å lure giverne til å tro at en så stor del som 84,6 % går ut av landet. Giverne bør få klar beskjed om hvor mye av Strømmestiftelsens midler som går ut av landet og til formål. Det bør giverne merke seg. Takk til Brandsdal som bringer dette opp i lyset.

Det verste er imidlertid at rådslederen og flere jobbskaperambassadører for Strømmestiftelsen skriver en kronikk i onsdagens avis hvor man forherliger stiftelsens virksomhet og skaper en oppfatning av at 600.000 er løftet ut av fattigdom. Det er direkte usant, da virkeligheten er at denne bransjen er ekstremt krevende.

Jeg savner ydmykhet og respekt for personer som stiller kritiske spørsmål i bistandssammenheng. Når det henvises til at NORAD er fornøyd, er det ene og alene på tall og rapportering. NORAD gjør sjeldent feltarbeid eller verifiserer detaljene. Da ville mine eksempler som jeg nå kommer til, vært svært alvorlig for Strømmestiftelsen.

Jeg har vært konsulent for Strømmestiftelsen i to oppdrag i Sør-Sudan, først i 2010 og så i 2012. Ved begge disse oppdragene arbeidet jeg sammen med en meget erfaren nødhjelpsarbeider, Arthur Høyen, som har syv års virke i landet. Vi avdekket gjennom våre oppdrag en organisasjon som var fullstendig i utakt med virkeligheten på bakken, og lite ble brukt til konkrete prosjekter. Vi kom med konstruktive tiltak for forbedringer.

I tillegg dokumenterte vi i januar 2012 gjennom vår tilstedeværelse i Sør-Sudan at Strømmestiftelsen bevisst manipulerte media gjennom et oppslag i Bistandsaktuelt knyttet til evakuering av to fredskorpsarbeidere i fredslandsbyen Kuron. Vi hadde imidlertid gjentatte ganger prøvd å formidle fakta om påstått evakueringsbehov, men generalsekretæren, som satt i USA, visste bedre! Han påsto også at ambassaden i Juba hadde ringt ham og bedt om evakuering, noe vi visste var feil da våre samtaler i Juba dokumenterte at han ringte ambassaden først, men søkte altså å skyve ambassaden foran seg som begrunnelse for sin forhastede beslutning.

Vi kunne også dokumentere at man i 2011 brukte flere hundre tusen kroner på en tre ukers felttur i hele Sudan, med bruk av innleid fly og egen konsulent fra Kenya, men hvor rapporten ble totalt ubrukelig, noe også de ansatte ved kontoret i Sør-Sudan var enig i. Vår rapport som ble levert i februar 2012 og påpekte behov for store organisatoriske endringer, ble altså ikke lyttet til. De tiltak som nå er igangsatt i Sør-Sudan, som jeg med selvsyn så i forrige uke, er et forsøk på rette opp en skakkjørt organisasjon i landet. Men man skyver skylden på de ansatte, og skjønner ikke at det er ledelsen av organisasjonen som er problemet.

Det siste, men kanskje mest alvorlige er Strømmestiftelsens prosjekt i Kaputei i Kenya, finansiert gjennom Jamibora Bank i Kenya. Jeg er gjort kjent med at beboere i byen har startet en rettssak for å få igjen sine tapte sparepenger fra Jamibora Bank. Sparepengene er forsvunnet i overgangen fra Jamibora Microfinans til Jamibora Bank. Selv ved presentasjon av kvitteringer gitt av banken, avviser banken at sparingen har funnet sted. Og er du så uheldig å ha mistet kvitteringen for spareinnskudd, blir innskyterne avvist av banken, som sier at de ikke har noen dokumentasjon på at de har tatt imot innskuddet. Fattige sparere jeg har snakket med kjenner seg svindlet, og anslår at tusenvis av fattige har mistet sparepengene gjennom sine bankforbindelser, hvor også Strømmestiftelsen er medeier. Her er altså hverdagen til tusenvis av småsparere blitt verre, som er en sterk kontrast til festtalen i onsdagens kronikk.

Organisasjonen har et arrogant maktspråk i sin kommunikasjonsform, noe som synliggjøres gjennom svaret til Brandsdal om «voksenopplæring». Ser ikke organisasjonens ledelse viktigheten av å spille på lag med slike næringslivsforbilder som Brandsdal, og hvor er ydmykheten i kommunikasjonen?

Som sagt, Brandsdal har rett! Strømmestiftelsen trenger en full, ekstern gjennomgang av sine økonomiske disposisjoner og ikke minst sin kommunikasjonsform, som jeg håper kan bidra til at organisasjonen igjen kan bli en sunn organisasjon. Jeg vil selvfølgelig gjøre all min dokumentasjon tilgjengelig for en slik granskning.