I tillegg til ord som iskald, mørkeblå og arrogant, som politikerkolleger tidligere har bidradd med, tilfører nå Holmer-Hoven plussordet «ytringsknebler» til min eksklusive samling. Han peker også på at jeg er lenger ute på viddene enn Karasjok når det gjelder åpenhet og rom for ansattes ytringsfrihet i en kommune, men unnskylder meg delvis ved at jeg sammen med Høyres gruppeleder i Kristiansand og fylkesordføreren er rammet av «kollektivt hjerneslag». I løpet av sin artikkel blir han klart revet med av egen argumentasjon ettersom det han innledningsvis betegner som «trolig i strid med norsk lov» mht ansattes ytringsfrihet, i siste avsnitt er blitt til ubetinget «lovstridig».

ARVID GRUNDEKJØN, ORDFØRER I KRISTIANSAND

Mye god og festlig retorikk, men etter mitt syn blir dette så morsomt at artikkelforfatterens oppsummering og konklusjon nærmest blir «latterlig». Så en mer saklig respons til det tema Holmer-Hoven reiser i sin artikkel, dels under henvisning til det samme spørsmål reist av Eva Kvelland i bystyret: Mener ordføreren at dagens regelverk for Kristiansand kommune er godt nok til å sikre tilstrekkelig åpenhet og ytringsfrihet i forvaltningen?Jeg vil først peke på at Kristiansands kommunikasjonsstrategi bygger på statens prinsipper for offentlig kommunikasjon.

HELHETSPRINSIPPET betyr at kommunen skal legge vekt på å fremstå mest mulig samordnet overfor ansatte, innbyggere og andre aktører.

I kommunens etiske retningslinjer, punkt 3, står det følgende om åpenhet i forvaltningen: «Det skal være åpenhet og innsyn i forvaltningen, slik at allmennheten kan gjøre seg kjent med kommunens virksomhet, og således få innsikt i hvordan kommunen skjøtter sine oppgaver. Kommunen har en aktiv opplysningsplikt. Ansatte og folkevalgte skal alltid gi korrekte og tilstrekkelige opplysninger.»

I punkt 4 er det blant annet bestemmelser om ansattes rett til å varsle om kritikkverdige forhold.

Det generelle, etiske regelverket må sees i sammenheng med kommunens kommunikasjonsstrategi, som er basert på noen prinsipper:

LINJEPRINSIPPET betyr at kommunikasjonsansvaret følger linjen i organisasjonen. Det er sektoren/enheten som har ansvaret for å vurdere hvorvidt og eventuelt hvordan det skal kommuniseres.

Prinsippet om kommunikasjon som lederansvar betyr at dette ER et strategisk styringsredskap som kommunens øverste ledelse har det endelige ansvaret for. (Rådmann, eventuelt hans nærmeste direktører).

DELEGASJONSPRINSIPPET betyr i praksis at informasjonsansvaret følger saksansvaret. I politisk sensitive saker, er det etter mitt syn naturlig at rådmann og ordfører koordinerer eksternkommunikasjon.

Kristiansand kommune har lang tradisjon for at saksbehandlere kan bidra med faktaopplysninger til media, også etter at en sak er sendt til politisk behandling. I saker som er spesielt krevende eller politisk kontroversielle er det viktig at ansatte viser særlig aktsomhet. Når man som saksbehandler hjelper media med opplysninger, må det alltid utøves skjønn. Personlige meningsytringer må det også normalt være noe rom for. Eksempler på dette i det siste er saksbehandleres syn på høyder i Markens, alkoholservering i Dyreparken, osv.

Når man ser vårt eksisterende regelverk i sammenheng, er det min oppfatning at det ivaretar de viktige prinsipper om ytringsfrihet og åpenhet samtidig som krav til åpenhet og lojalitet balanseres på en god måte.

Slik jeg oppfatter det, handlet ikke «Jortveit-saken» om en saksbehandlers rett til å referere innholdet i en rapport han selv hadde ført i pennen, men det faktum at vedkommende saksbehandler valgte å gjøre sin egen tolkning av innholdet i forhold til et større sakskompleks hvor han ikke hadde oversikt over alle relevante, juridiske forhold med videre. Han hadde tall, men rimeligvis ikke detaljkunnskap om det avtaleverket som knyttet disse tallstørrelsene til utbetaling av belønningsmidler fra Staten. Hans tolkning var i direkte motstrid til hva den politiske og administrative ledelse anførte i sine forhandlinger med departementet. Dette skjedde i forhold til en forhandling hvor utfallet har stor betydning for finansiering av kollektivtrafikken i Kristiansand.

Holmer-Hoven skriver at behovet for å styre informasjonen er vesensforskjellig i private bedrifter og i en kommune, og jeg er selvfølgelig enig i utgangspunktet. Likevel tror jeg faktisk at det er en realitet at de forhandlinger som kommuner og fylkeskommuner gjennomfører med statlige myndigheter om midler ikke alltid er uten likhetstrekk med den konkurransesituasjon man kan oppleve i det private. Man konkurrerer med andre som har behov for midler til gode og fornuftige formål, og det å legge frem kommunens sak på en profesjonell og godt koordinert måte er definitivt av betydning for å oppnå fornuftige resultater.