Det er ikke mye gnell i 1. mai lenger. Det er lenge siden besteborgere skalv i buksene ved synet av røde flagg og arbeidere med knyttede never på marsj gjennom by— og bruksgater. Nå er maidagen så tømt for tyngde at selv en regjering utgått fra Det norske Arbeiderparti overlever at de viktigste parolene i år er rettet mot den og ikke mot klassefienden. I Oslo maner parolene til kamp mot privatisering, mens Jern og Metall i Kristiansand sier hva foreningen mener om helseminister Tore Tønne: «Rull vekk Tønne! Nei til Helse-Norge AS», er det klare budskap til regjeringen.Det er et hav av forskjell virkelighetsforståelse mellom Jens Stoltenberg og Solveig Torsvik på den ene siden og de gjenlevende restene av Arbeiderpartiets venstreopposisjon på den andre siden. Vi ser det ved årets 1. mai-feiring, og vi ser det på medlemsmøtene i Kristiansand Arbeiderparti. Men ellers? Dersom vestkantgutten Jens både kan ta fagbevegelsens rette venstre og den tilstundende streiken uten å få skrukker i dressen, er det et tegn på at han ikke lenger er avhengig av LOs kjernetropper for å holde seg ved makten.Arbeiderpartiet har fått nye velgere de siste tiårene. Det synes på stilen. Selv om Thorbjørn Jagland satte foten ned for Jens Stoltenbergs ønske om å befolke regjeringen med egne venner, er det mer enn noen gang pragmatikken som rår i regjeringskontorene. Og det i slik grad at selv gamle hestehandlere og næringspolitikere som Jens Chr. Hauge og Finn Lied ikke forstår den nye tids betingelser. For dem gikk grensen ved privatisering. Den grensen er ikke lenger hellig for Arbeiderpartiets nye garde av 30- og 40-årige ledere.Derfor tipper vi at Jens Stoltenberg selv tar lett på at LOs aktivister på grunnplanet forsøker å vise muskler. Han vet at det i disse dagene fiskes mye i rørt vann fra folk til venstre for Arbeiderpartiet, samtidig som regjeringen og Arbeiderpartiet har vel så mye hente ved å stagge misnøyen til offentlig ansatte akademikere og ved å holde på de misfornøyde Høyre-velgerne som i sin tid drev inn i sosialdemokratiets favn da høyrebølgen la seg for godt.For Arbeiderpartiets ledelse er det viktigere å holde Høyre unna de store velgergruppene i midten enn å ta opp kampen om marginale velgere på venstrefløyen. Det er selvfølgelig SVs, som tidligere SFs store problem at Arbeiderpartiet aldri har villet ta partiet på alvor. Det viser noe av Arbeiderparti-ledelsens sikkerhet og arroganse at den nå kan tillate seg å ligge i ideologisk konflikt med sosialismens siste forsvarere også i eget parti uten å ta altfor stor skade av det. Det er viktig i denne sammenhengen å være klar over at Arbeiderpartiets stilling er en annen enn LOs. Et nei til lønnsoppgjøret fra egne rekker vil være en real trynetørker for Yngve Hågensen. For Jens Stoltenberg stiller det seg annerledes. Han kan nettopp bruke denne anledningen til innenat å snu på Kong Haakons ord om at han også var kommunistenes konge ved å demonstrere at han er Høyre-folks og lønnsfrustrerte lektorers statsminister. Men å si det høyt bør han avholde seg fra.