Tirsdag i neste uke velges etter all sannsynlighet den 73 år gamle tidligere generalen Ariel Sharon til ny israelsk statsminister. Det kan bety at Israel faller tilbake til sine gamle hovedprinsipper for bevare den jødiske staten intakt; militær maktpolitikk for å sikre både ytre grenser og indre trygghet for borgerne. Hvordan dette slår ut i forholdt til en fredsprosess som er kommet for langt til å kunne avblåses, gjenstår å se.Hele sitt liv har Sharon blitt regnet som en av de aller grådigste «haukene» på den politiske høyresiden i Israel. I sin ungdom skal han ha deltatt i regelrette massakrer på palestinere. Senere gjorde han militær furore under krigen mot Egypt i 1973.Knapt ti år seinere var den samme Sharon, nå som israelsk forsvarsminister, hovedmannen bak det israelske lynangrepet i Libanon og indirekte ansvarlig for at 800 palestinske flyktninger ble massakrert av kristne, libanesiske falangister i Sabra og Chatila. Dette førte til at de fleste mente hans videre karriere i israelsk politikk var over.Der tok de grundig feil. Utover på 80— og 90-tallet dukket den gamle generalen opp i en rekke ministerstillinger. Politisk var han en av de sterkeste pådriverne for å utvide og styrke den israelske bosettingspolitikken på Vestbredden og i Gaza. Og da det raknet for Likud-statsminister Benjamin Netanyahu i 1999, overtok Sharon overraskende lederstillingen i høyrepartiet Likud.Dersom Sahron vinner statsministervalget mot Ehud Barak tirsdag går Midtøsten-konflikten trolig inn i en ny og tøffere fase. Mange mener Sharon må påta seg hovedansvaret for utbruddet av de nye voldshandlingene da han foretok en symbolsk «anneksjon» av den omstridte Tempelhøyden i Jerusalem for vel fire måneder siden. De samme voldshandlinger som har ført til et meget alvorlig tilbakeslag for fredsprosessen.Den siste voldseksplosjonen viser på ny at kjernen i problemene er konflikten mellom israelernes, jødenes, behov for trygghet og sikkerhet, og palestinernes behov for eget menneskeverd, og et sted å bo. Når disse to hensynene støter sammen starter voldsspiralen. Ferske rapporter tyder på at ikke minst det israelske samfunnet aksepterer mer og mer voldsbruk jo mer utrygg befolkningen føler seg. Det er denne voldsbølgen og dette indre trygghetskravet Ariel Sharon profitterer på. Så lenge fredsprosessen ikke gir folket trygghet og sikkerhet, foretrekker de en sterk general og et effektivt militærapparat fremfor humanistiske «duer» med tillitsskapende tiltak og en forsonende holdning som våpen.La oss inderlig håpe at Sharon-perioden i israelsk politikk - dersom den kommer - ikke fører til full militær konfrontasjon med palestinerne og den arabiske verden. Det finnes også et annet scenario; at faren for full krig blir så stor at viljen til å unngå den blir enda større. Kanskje kan frykten utrette mer enn godviljen i dagens situasjon i Midtøsten?