Mest av alt ser det ut til at vi sitter igjen med en modell der vi får noe færre fylker enn nå, og der staten overtar ansvaret for fylkene. Slik blir det fordi det er den løsningen som gir størst indre fred i Arbeiderpartiet. Det er i så fall et tankekors at det er den måten viktige beslutninger fattes på, uansett hva vi måtte mene om beslutningen som sådan.For dersom det hele skulle tegnes og besluttes fra bunnen av, ville det beste være å klubbe helt andre modeller enn et vassent kompromiss som ingen stemmes til begeistring over. Men slik er nå engang tingenes tilstand. Oppgavefordelingsutvalget, som nettopp skulle saumfare fylkesforvaltningen, sprakk opp i så mange fraksjoner og bar fram så mange dissenser, at det til slutt var et råd for ethvert standpunkt i utvalgsinnstillingen. Slikt blir det nok politikk av, men dårlige beslutninger spør man oss.Dernest kommer spørsmålet om kommunenes stilling. For det er ikke mulig å gjennomføre en omfattende endring av fylkesforvaltningen uten å ha øye for hva det skal bli til med kommunene. Slik det er i dag har vi 19 fylker, 20 om vi regner med Oslo. Hvert fylke har i snitt noe over 20 kommuner. Noen har færre, noen har flere. Og det sier seg selv at ved siden den historiske utviklingen av forvaltningsoppgavene mellom stat, fylker og kommuner, er det visse måter å fordele oppgaver på som svarer til disse forholdstallene.Når vi nå etter alt å dømme får en reduksjon i antallet fylker, betyr det at forholdet til kommunene forrykkes. Noen oppgaver som dagens fylker har, vil mer naturlig kunne utføres av kommunene. Men det er det lite som taler for at alle kommuner, med dagens struktur, er i stand til. Færre fylker betinger større og mer robuste kommuner.Det er svært problematisk at denne utfordringen ikke er møtt av et forslag om en bred og omfattende kommunereform. For det vi nå kan komme til å oppleve, er at vi får en endring i fylkesinndelingen og i de oppgavene fylkene skal stelle med, uten at det følges opp av en nødvendig justering av kommunekartet. Vi vet at ambisjonen har vært der hos mang en kommunalminister, men at det politiske motet, som evnen til gjennomslag, har sviktet.Den som leser intervjuet med Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, i Aftenposten i går, bør ikke gjøre seg illusjoner om at den sittende regjeringen vil skride til verket den heller. Det er så vidt Jagland tør snakke om en fylkesreform før landsmøtet i Arbeiderpartiet. Da er det ingen som skal få oss innbilt at mannen går og ruger på en større kommunereform. Det er synd at det er slik, for situasjonen er overmoden.