Det er åpenbart for alle at han trives vel så godt som utenriksminister som partileder, og at Europa-tanken danner rammen rundt hans politiske visjoner. Det er fortjenstfullt nok, i en tid der politikk ellers blir vel mye taktikk og kortsiktig arbeid.Men Jagland kan ikke gå lenger i sine bestrebelser for å bringe Norge videre inn i det europeiske samarbeidet enn det er dekning for i opinionen. Og i så måte var danskenes nei et skudd for baugen. Det følger en dominoeffekt av danskenes standpunkt. Det ville det gjort uansett hva utfallet hadde blitt, men nå falt altså brikkene feil vei. Dersom danskenes nei styrker euromotstanderne i Sverige og Storbritannia, kan vi oppleve at det i første omgang bare er Finland av våre naboland som tar i bruk den felles europeiske myntenheten.Det betyr at en av det europeiske samarbeidets fremste vinninger, felles valuta, bare i begrenset grad vil omfatte Norden. Så gjenstår det selvfølgelig å se hvor utbredt euroen blir når sedler og mynter kommer i omløp. Dersom næringslivet i Danmark og Sverige i praksis kommer til å operere med parallelle valutasystemer, kan velgernes nei raskt bli uthult av markedets tyngdelover. I så fall spår vi at euroen også kommer inn bakveien i Norge. For hvis resten av Europa etter hvert handler i euro, kan vi vanskelig forestille oss noen stor fremtid for den norske krona, hverken i eksport— og importorientert næringsliv eller hos den jevne borger med erfaringer fra Hirtshals og Strømstad.Spørsmålet blir da mer hvilke politiske grep som skal sikre Norges videre tilnærming til det europeiske samarbeidet. For det står ikke til å nekte at det europeiske samlingsprosjektet nå støter på massiv folkelig motstand i alle de nordiske landene. Selv i Finland er EU-begeistringen kjølnet noe fra det nivå den befant seg på for et par år siden.En slik folkelig motstand kan være sunn nok så lenge den virker innenfor en europeisk samarbeidsramme. Da virker den nemlig konstruktivt fargende på retningen i EUs utvikling. Det skumle akkurat nå, er at den nordiske protesten mer og mer tar form av et utenforskap. Norge og Island har sagt nei til EU, Danmark og Sverige sier nei til euroen. Dette er posisjoner som i sum svekker den nordiske stemmen. Norden ytrer seg om Europa, men det skjer ved at Norden velger å tale utenfra. Da får dessverre heller ikke stemmen den samme betydning som den ville ha fått om de nordiske landene hadde tatt del i alle sider av EU-samarbeidet.Akkurat nå befinner vi oss i en situasjon av rådvillhet. Det skjer samtidig som EU selv står overfor store utfordringer med utvidelse østover og konsolidering av euroen som de viktigste oppgavene. I denne fasen av Europas politiske utvikling har de nordiske landene valgt å stille seg på siden. Det er lite løfterikt. I stedet burde de nordiske landenes statsledere ha sett at situasjonen innbyr til internasjonalt lederskap, et lederskap Norden altså avstår fra til fordel for fornem isolasjon.