Det er konklusjonen vi må trekke etter at fremtredende norske historikere retter et kritisk søkelys mot norsk historieskrivning og norske myndigheters bruk og misbruk av historien.I forkant av den 19. internasjonale historikerkongress i Oslo, gir historikerne smakebiter i Aftenposten på hva som vil bli lagt fram på kongressen når det gjelder norske historikeres nasjonalistiske historieskrivning og norske myndigheters tvilsomme fortid som misbrukere av historien.Nobelinstituttets leder, Geir Lundestad, går så langt som å si at den norske stat har undertrykt de minoriteter den har hatt anledning til å undertrykke og at vi har hatt en betydelig ekspansjonistisk linje i vår utenrikspolitikk. Den norske stat har brukt historiefaget i skolen til å bygge opp nasjonalfølelsen, hvor alle i Norge skulle gjøres til nordmenn, enten de var samer, kvener eller tatere.Det er særlig fornorskningspolitikken overfor minoritetene samene og kvenene i Finnmark som får gjennomgå av dagens historikere, hvor både historien, arkeologien og etnografien har hatt sine svin på skogen når det gjelder å bygge opp under den norske undertrykkelsespolitikken.Historikeren Einar Niemi hevder at den norske ishavsimperialismen var et skjult motiv bak denne politikken, en ekspansjonspolitikk som blant annet ga seg så bisarre utslag som bondepartiregjeringens okkupasjon av Øst-Grønland i 1931.Det er i det hele tatt et lite flatterende bilde av norsk nasjonalisme som dagens norske historikere tegner. For mange av de toneangivende norske historieskrivere i de to siste hundreårene har ifølge Geir Lundestad bidratt til å bygge opp og legitimere en tvilsom særnorsk nasjonalisme.Og det er trolig mye av dette som henger igjen i det norske ordskiftet når vårt forhold til verden omkring oss er oppe til debatt, hva enten det gjelder innvandring, EU eller våre internasjonale forpliktelser. En selvgod nasjonalisme, som opp gjennom historien har undertrykkelse på samvittigheten. Det burde dagens ansvarlige norske politikere ha et bevisst forhold til og ta et oppgjør med, fremfor å spille på undertoner av nasjonal selvgodhet og usunn nasjonalisme som har sine røtter i et samfunn hvor minoriteter ble undertrykt.Og det er for så vidt en bekreftelse på vår nasjonale selvopptatthet når Nobelinstituttets leder peker på at norsk historieforskning utmerker seg ved en uvanlig sterk fokusering på egen nasjon og en tilsvarende uvanlig svak fokusering på resten av verdens fortid.Derfor er det på høy tid at ikke bare dagens historikere, men også dagens politikere tar et oppgjør med bruken og misbruken av historien i den norske nasjonsbyggingen fram til vår egen tid.