Dersom EU-saken kommer på dagsorden, kommer den nye samarbeidsregjeringen til å gå av. Det bekreftet Kjell Magne Bondevik overfor NRK i går.Dermed kan vi slå fast at bruddet tidlig i sonderingene handlet om mer enn hvem som skulle bli sjef. Det var også et tegn på hvilke fundamentale problemer de tre partiene egentlig står overfor. At det er en sårbar koalisjon er det ingen tvil om.Det dypeste såret er så omfattende at de tre regjeringspartiene allerede er enige om at det ikke lar seg lege.I referatene fra forhandlingene på Sem Gjestegård skal det være nedskrevet en klausul som fastslår at grunnlaget for å regjere i samarbeid faller bort dersom norsk EU-medlemskap kommer på dagsorden i løpet av neste periode.Dermed er det «varige» samarbeidet til regjeringen Bondevik II allerede sterkt begrenset. Utviklingen i EU vil med stor sannsynlighet fremtvinge en ny EU-debatt innen overskuelig fremtid. Både innføringen av euroen i januar, den nært forestående utvidelsen av EU østover, og mulige reforhandlinger av EØS-avtalen vil bidra til at det kan skje bevegelser i den norske opinionen i EU-spørsmålet.Med denne klausulen har samarbeidsregjeringen allerede lagt sin skjebne i opposisjonens hender. Arbeiderpartiet kan, om de finner det formålstjenelig, dra i gang en ny EU-debatt, om ikke annet så for å sørge for at den borgerlige regjeringen tvinges til å kaste seg selv.Kan hende har de tre partiene fått i stand denne klausulen for å være føre var. EU-spørsmålet har allerede sprengt to regjeringer. Både Borten— og Syse-regjeringen måtte gi seg som følge av den eiendommelige norske EU-debatten. Samtidig er det et skummelt signal å sende ut.På den ene siden hevder de tre partiene å ha sementert en varig plattform. På den andre siden har de allerede blitt enige om hvilke saker de skal skilles på. Om dette er gjort for at Sem-kameratene lettere skal kunne skilles som venner, vites ikke. Men om så er tilfelle, har KrFs satsning på familierådgivning gått vel langt.Det er også verdt å merke seg at det heller ikke innad i verken KrF eller Venstre er absolutt enighet om EU-saken. Også her kan det skje bevegelser etter hvert som EU utvikler seg sentralt. Det er dermed ikke noen garanti for at disse partiene vil være motstandere av EU i all fremtid, slik klausulen bærer bud om.På tross av dette har samarbeidsregjeringen lagt opp til en styrt selvavvikling allerede ved begynnelsen av neste EU-debatt.Skal vi gi dem to år før debatten er i gang?