Det optimistiske forslaget er sendt ut på høring og det forventes altså at en rekke instanser skal bruke tid på det. Forslaget er en del av et nytt utkast til en ny forskrift som skal gjøre Norge likere resten av Europa. Flere land har nemlig innført innstramminger som følge av et EU-direktiv.

En vittig tunge og et godt hode jeg følger på Twitter hadde følgende kommentar da forslaget ble sendt ut på høring for et par uker siden: «Ungdommen ser jo ikke på tv, de holder på med EDB.» Hun burde vite. Hun er mor til flere. Også medievitere, tv-sjefer og kultursynsere har ristet på hodet av forslaget. Dagens unge ser TV gjennom strømmetjenester på de tider av døgnet de selv ønsker det. De ser hva de vil når de vil, og ofte når foreldrene ikke vil. Dette forslaget hadde kanskje fungert for fem år siden, men selv da hadde det vært helt på tampen av en æra vi nå er helt forbi.

Et nytt uttrykk

Hjemme hos oss har vi i vinter fått et nytt uttrykk.

— Dette kan eg, sier vi på tøysebergensk, himler med øynene og smiler lurt til hverandre. Niåringen ler mest. Han ler så det klukker i veggene.

— Dette er eg best på, eg e flinkere enn de andre, dette kan eg, tilføyer han på fortsatt umiskjennelig bergensk, og ler så han holder på å dette av stolen. Han er nemlig bare ni år og fortsatt finner han glede i å se på tv med foreldrene sine, dele noe med dem. Så i vinter har vi sett på NRKs «Anno», en egentlig veldig rar reality-serie hvor en rekke deltakere har levd i gamle hus på Bryggen i Bergen, levd som de gjorde på 1700-tallet. Underveis har de blitt utsatt for konkurranser og hver uke har noen måttet forlate serien i kjent reality-stil. Og der har vi blitt kjent med Enok. En ung bergenser med selvtillit større enn Ulriken, en klokketro på egne kunnskaper og ferdigheter, men bare ytterst sjeldent har det vist seg å stemme med virkeligheten. Enok har gått på den ene smellen etter den andre med en voldsom fallhøyde, for pågangsmotet, entusiasmen og selvtilliten legger han bredt ut om før hver eneste tevling. Og alle nederlagene preller av som vann på gåsa. Det er alltid en forklaring, en bortforklaring på alle tap, for Enok er egentlig - egentlig - best.

Vi vil lete etter våre serier på Netflix eller HBO.

— Dette kan eg, oppsummerer Enok, og alle landets Anno-seere ser på hverandre og smiler godt i skjegget.

Dyrker tv-stundene

Vi ser også Mesternes Mester på lørdagskvelden, Underholdningsavdelingen, Side og side var en suksess og niåringen har også fattet interesse for Nytt på Nytt. Norske Talenter har vi sett sammen og naturprogrammer. Noe historie. Det har vi felles. Og fotball. Men da tar som vanlig mor heller oppvasken. Vi dyrker de tv-stundene hjemme hos oss, far og mor gleder seg til stundene og vil egentlig mye heller

være til stede i de enn å bli bedt bort i selskapeligheter og fester med venner i egen generasjon. Neida, i helgene ruster vi oss med noe godt å spise, det er fritid og slakke tøyler, vi slenger oss i sofaen og gleder oss over å ta verden inn — sammen. Det er læring og oppdragelse i det. Glede. Masse verdiformidling. Vi diskuterer det vi ser, vi bearbeider det vi ser, korrigerer, tilføyer, og snakker og forklarer og ler og ler. Og de to foreldrene til denne niåringen vet at snart, snart er det slutt. Over og ut for disse fellesstundene. Niåringen vil bli tiåring og elleveåring og tolvåring og tenåring og han vil mer og mer sitte ved PC-en sin og holde på egne greier. Finne frem til sine egne serier, det han liker. Spille spill, chatte med venner, se repriser av gamle fotballkamper og leve i sin egen boble, sammen med folk på egen alder.

Den gang laget man tv til hele familien. Nå må de treffe målgruppen presist, skal de ha en fair sjanse til gode seertall.

Vi vil være stengt ute, vi vil ikke lenger ha oversikt over hva han ser og opplever, og - vi vil få mindre å snakke om rundt middagsbordet. Og når vi refererer til en frase fra et banalt NRK-program vil han se spørrende på oss og kanskje himle ironisk med øynene. Men sjansen for at vi vil referere fra et banalt NRK-program er nesten ikke til stede. Voksne, ressurssterke mennesker kan jo ikke sitte alene å se Mesternes Mester uten barn som påskudd.

Netflix og HBO

Nei, vi vil dukke ned i våre greier. Vi vil lete etter våre serier på Netflix eller HBO. Vi vil se «House of Cards», «Homeland», «True Detective», «You better call Saul» og andre nett-serier som vi nå konsumerer med stor sultfølelse, endelig frigjort fra lineær og diktatorisk tv. Vekk med «Norge Rundt» og annet barnaktig tv for voksne. Vi velger selv. Vi sluker serier som vi tidligere spiste romaner. Rundt oss i huset sitter resten av familien. En med nesen i «Game of Thrones», «Familiy Guy» eller «The Simpsons». En ser på «Suits» og «Vikings» og surfer samtidig over all verdens aviser for å følge med. Vil de se vold eller sex eller noe annet «traumeskapende» norske politikere tenker at de ikke skal, så ligger internett for deres føtter og kan føre dem hvor det skal være. Inn i de mørkeste rom. Og foreldrene skal være svært heldige eller svært KGB om de skal ferske dem på gale adresser. Nå begynner barna å flytte hjemmefra. Ingen tar med seg tv, ingen moderne studentkollektiv har det. Hvis man tipper helt vilt er det grunn til å tro at betalingsviljen vil være liten om de skulle snuble over en lisensfaktura til NRK noen gang. Gjennomsnittsalderen til NRK-seere er høy. Om kort tid dør de trofaste betalerne ut, og det vil bli en lettere jobb å være statsminister i dette landet enn kringkastingssjef. For en ting er å holde nasjonen samlet. Det blir mye vanskeligere å holde tv-nasjonen samlet.

Portveien 2

Denne uka er det 30 år siden Portveien 2 med Eli og Jarl gikk på lufta for første gang. I et radioprogram denne uka ble en redaksjonssjef i NRK Super spurt om de kunne sendt det i dag. Nei, svarte hun tvert. Og forklarte forskjellen på da og nå. Den gang laget man tv til hele familien. Nå må de treffe målgruppen presist, skal de ha en fair sjanse til gode seertall.

Vi ser ikke tv sammen lenger. Det er frigjøring i det, men noe har også gått tapt. For hvordan skal vi lære en niåring om verden, menneskene, livet, historien, havet og kjærligheten i fremtiden? Og hvordan skal han klare å gjenkjenne en skrytepave fra Bergen når han ser en?