Fenomenet forsikring er tuftet på et annet fenomen med et mer høytidelig navn, nemlig solidaritet. I beste sosialdemokratiske tradisjon kan det oppsummeres som en pragmatisk variant av slagordet «Én for alle og alle for én». Et fellesskap påtar seg ansvaret for å stille opp og hjelpe dersom det går galt for én i det samme fellesskapet. I praksis innebærer det normalt erstatning utmålt i penger, hentet fra premien det koster å være med på moroa. Alternativt spleiselaget.

Så er spørsmålet hvor langt man kan drive differensiering av risikogrupper innen helheten — med påfølgende prisforskjeller - før solidaritetsprinsippet ikke bare er uthulet, men faktisk forlatt.At en attenåring på Spangereid med gammel, stylet BMW representerer større risiko for skade og utbetaling enn femtiniåringen fra Gimlekollen med hatt og Skoda stasjonsvogn (tilfeldig valgt eksempel), skjønner de fleste. Men hvor mye mer skal da attenåringen betale i forsikringspremie? Så mye at det nærmer seg bilens markedsverdi? Eller så mye at det skjer, det man av og til kan få inntrykk av; at premien signaliserer et «Vi vil ikke ha deg som kunde»?

Hvor går grensen for den praktiske forsikringssolidariteten?

Det småpussige oppi dette komplekse spørsmålet er at den enkelte forsikringskunde i liten grad har noe solidaritetsverktøy å bruke mot solidaritetsbaserte forsikringsselskaper, som gjerne har vokst til finansielle mastodonter. Det nærmeste de kommer, er kollektivordninger, som oftest avtalt gjennom fagforeninger eller organisasjoner av typen NAF eller «Jeger og fisk». Det gir rimeligere administrasjon for forsikringsselskapene, og utjevner i praksis forskjellene mellom undergrupper innen fellesskapet. Mange tjener raskt inn igjen en medlemskontingent på redusert forsikringspremie.

Ellers hører en liten historieleksjon til. Forsikringstanken er nemlig steingammel. Og som så mye annet i vår kultur, har den opphav i Asia og Midtøsten. I Babylon, i det femte århundret før vår tidsregning, organiserte handelshus forsikringsdekning for ørkenkaravaner. I middelalderen fungerte laugene som forløpere for de gjensidige forsikringskassene som senere vokste fram blant annet i Norden, og som for Norges del stort sett har havnet under Gjensidige-paraplyen. Så intet er nytt under solen.