Niendeklassingen ved Oddemarka skole i Kristiansand forteller om skoleuker med opptil fire prøver, innleveringer eller framføringer, og om helger der hun er «dødssliten etter en lang skoleuke» og ikke engang har overskudd til å være sammen med venner. 15-årige Fridas innspill bør overbevise om at noe er riv ruskende galt i norsk skole. Mange skylder på forventningspresset fra foreldre og jevnaldrende. Dette er å snu tingene på hodet. Det er skolen selv som skaper forventningspresset. Og problemet er ikke den enkelte skole eller lærer. Problemet er ideologisk og strukturelt. Lærerne, også alle de kritiske, må lojalt holde seg til de sentrale læreplanene og de utallige «kompetansemål».Det er vanskelig å tro at de som har skrevet læreplanene, noen gang selv har undervist.

Skrive egne noveller

I læreplanen i norsk for 10. klasse heter det at elevene skal «produsere ulike typer tekster med hensiktsmessige verktøy, og tilpasse språk og form til ulike formål, mottakere og medier». Det betyr blant annet at elevene skal skrive sine egne noveller og essay. Dette minner meg om et hjertesukk fra en erfaren kollega da jeg underviste i norsk i videregående skole tidlig på 90-tallet. Egenskrevne noveller og essay var nylig innført som alternativ til den tradisjonelle skolestilen. «Novelle og essay er krevende sjangre det tar år av et forfatterskap å perfeksjonere seg i,» sa min kollega, «og så forventer skolen at elevene skal skrive sine egne». I dag krever man altså dette av ungdomsskoleelever. Det er som å skulle lære et barn å gå før det kan krype.

Vidløftige læreplaner

Vi har fått den skolen våre politikere fra ytterste høyre til langt inn i venstresida har mant fram i halvannet tiår. Vidløftige læreplaner og kompetansemål vitner om panikk for at elevene ikke skal lære nok (og for at norsk skole skal skåre lavt på den neste PISA-testen). Men prøver man å favne for mye, blir lite sittende.Bjarne Ulvestad, mangeårig professor i tysk språk ved Universitetet i Bergen, fortalte fra sin skoletid at det stod en utstoppet havørn på et bord i klasserommet. Dette visste tysklæreren å utnytte ved å formulere setninger som Der Seeadler ist braun, gelb und weiß og Ein Seeadler ist ein großer Vogel . Altså læring med utgangspunkt i nære og kjente ting. Dette gjorde elevene trygge og ga dem solide basiskunnskaper. Mønstrene slike korte setninger dannet, kunne raskt fylles ut og utvides til mer avansert språk i tale og skrift. Hvor er ørnen i dagens klasserom?