Selv har han svart belte i ringing. Bruker bilturene fra jobb til å prate med gamle studiekamerater, ringer nesten alltid når han skal avtale noe, både stort og smått, og tar alltid telefonen, også midt i middagen. — Selv om det ikke passer, er det jo bedre å ta telefonen og snakke litt i stedet for å ikke svare i hele tatt, forsvarer han seg.
Hans telefonkultur er helt klart bedre enn min. Jeg svarer ikke alltid på telefonen når jeg står midt oppi noe annet. Og det hender ofte at jeg kvier meg for å ringe selv. Det passer sikkert ikke for min gamle venninne eller broren min, som har en toåring, å prate akkurat nå. Og det er jo ikke SÅ lenge siden jeg snakket med dem. Så derfor utsetter jeg det bare denne helga også. I ukene er det jo ikke snakk om å ringe noen, da er alle så travle. Jeg tar meg sammen til slutt, men undrer meg over hvorfor jeg er slik - og har blitt slik?
Før e-postenes og sms-enes tid var jeg nødt til å ringe mange ganger for dagen. Journalistikk på starten av nittitallet handlet mye om få tak i folk på telefon. Kontortelefon, til og med. Telefontreningen må ha hjulpet, for jeg kan ikke huske at det var vanskelig å ringe til folk privat heller. Det var jo slik man fikk tak i hverandre - i beste fall, i hvertfall. I spenning og gru passet jeg på telefonen for ikke å gå glipp av det når, og hvis, Han fant det for godt å ringe.
Noen ganger er meldinger suverent - for kjappe, enkle avtaler som det ikke er mye tvil om. Men i disse ferietider innser selv jeg at noen avtaler er det best å få i boks med gammeldags, direkte kommunikasjon. For - kommer fembarnsfamilien på besøk i ferien slik vi snakket løst om tidligere? Blir tenåringene også med, eller bare de små? Når kommer de, og ikke minst - sånn cirka hvor lenge har de tenkt å bli? Fjellturen med en venninne og tre barn på 8 og 11 år var også en typisk telefonsak. Hvor skal vi, hvor langt klarer de å gå hver dag, kan bikkja bo på hyttene og hvem tar med stormkjøkken?
Ting tyder på at jeg ikke er alene om min telefonvegring. For jeg ringer - men ofte får jeg ikke svar. Eller jeg får svar på SMS, Messenger, WhatsUp. De kan ikke ta telefonen akkurat nå. Eller, jeg får en melding som reiser flere spørsmål enn det gir svar. Svarer jeg, kommer det gjerne en ny melding, ja - det kan bli en lang utveksling av meldinger, så det har de tydeligvis tid til. En fem minutts telefonprat hadde vært tusen ganger mer effektiv og oppklarende. Så hvorfor ringer vi ikke bare til hverandre? I en tid der vi deler stadig mer, ser vi også ut til å bli mer private. Å bli forstyrret av en telefon virker nærmest som et brudd på privatlivets fred for noen - kan det virke som. Og ingen ønsker å trenge seg på. Når vi skal snakke med noen som betyr mye for oss, vil vi jo at samtalen skal bekrefte at det fortsatt er et sterkt bånd der, selv om avstanden i mil kanskje er lang. Redselen for å bli avvist ligger nok mer eller mindre i oss alle.
Også på jobben min er det en sterk kultur for skriftlig kommunikasjon. Jeg sender e-poster til kollegaer i andre fylker, men også til de som sitter på kontoret i samme etasje. Til mitt forsvar må jeg tilføye at jeg ofte stikker hodet inn døra til dem senere og spør om de så e-posten. Men du verden så mye kjappere det ofte er når jeg later som om jeg fortsatt lever på nittitallet, og faktisk ringer. Hyggeligere er det også. Alltid!