Norge regnes blant verdens mest likestilte nasjoner, med en regjering bestående av femti prosent kvinner. Slik sett burde vi synge jubelsanger, i gleden over å tilhøre et definert likestilt samfunn. Tidligere statsråd fra Vest-Agder, Ansgar Gabrielsen, ga også likestillingssaken et historisk puff ved å få vedtatt en lov om 40 % kvinnerepresentasjon i styreverv.

Velutdannede kvinner som inntar posisjoner som tidligere var forbeholdt menn høster fruktene av hundre års kvinnekamp for like rettigheter. I tillegg har Norge velferdsordninger som stimulerer til å kombinere full yrkeskarriere med svangerskap og familieliv.

Bortsett fra debatten om at typiske kvinneyrker fremdeles defineres som lavlønnsyrker regnes likestillingen som gjennomført i Norge; selv om vår definisjon av likestilling er at kvinnene tilpasser seg et travelt, maskulint samfunnsmønster og blir fornøyd med det. Den norske fasiten svarer at begge kjønn tar like valg når de står overfor samme forventninger og muligheter.

Dette utgangspunktet har imidlertid i den siste tiden møtt motstand; også fra enkelte kjønnsforskere. Rapporter fra NAV viser nå at kvinnelige arbeidstakere i økende grad sykemeldes. Sykefraværet blant kvinner har økt med over 36 prosent de siste årene, og det er ikke bare utgiftene som bekymrer ekspertene. Etter de siste års erfaringer stemmer ikke lenger idealfremstillingen på det politiske likestillingskartet med terrenget man beveger seg i.

Yrkesaktive kvinner i småbarnsfamilier; særlig innenfor omsorgs— og lavlønnsyrker, er mye sykere enn medsøstre uten dobbelt ansvar. De som holder seg friske igjennom denne tiden klager allerede over muskel- og skjelettplager fra førtiårsalder.

Stadig forstrekker de seg i tilpasningen til tidens krav til tempo og effektivitet. Flere og flere kvinner rammes av hjerteinfarkt og slag; akutte lidelser som tidligere var typiske mannssykdommer. Alle fagre ord om likestilling mister sin mening for dem som betaler prisen for sine bidrag til samfunnets vekst, med dårlig helse, utbrenthet og kanskje tidligere død.

Til alt hell er selv ikke forvaltere av tidens korrekte mening blinde for faktiske forhold når økonomien tar skade. Forskere og samfunnsvitere debatterer og definerer nå begrepet likestilling og hvordan man møter utfordringene ved økt sykefravær som følge av at kvinner har samme yrkesforløp som menn gjennom hele arbeidslivet. Kjønnsforskere bringes inn; sammen med politiske utvalg, likestillings- og diskrimineringsombud samt private tankesmier, som Civitas, som profileres av bl.a. Kristin Clemet. Sistnevnte er blant dem som foreslår innskjerping i trygdeytelser for å spare økonomien; ikke kvinnene. Kynisk? Ja visst; men det var ønsker om ekspansjon i samfunnsøkonomien som i første rekke bidro til at kvinnene ble hjertelig invitert til å delta i yrkeslivet. De var billigere arbeidskraft enn menn.

Fremdeles drives deler av verdensøkonomien fremover, som følge av at hundrevis av millioner kvinner utnyttes som billig arbeidskraft. For lønnen kan de kjøpe rimelige forbruksartikler som stammer fra annen billig, kvinnelig arbeidskraft i andre verdensdeler. Derved bidrar de til å opprettholde tingenes tilstand.

Arbeiderpartiets stortingsrepresentant, Kari Henriksen, og spesialrådgiver Trond Blattmann, bekjemper pietisme og manglende likestilling i landsdelen. Med kvinners trivsel i tankene har de i beste fall kjørt inn på et sidespor. Livsstilen de bekjemper er ikke den som trykker på samfunnsøkonomien, med krisehåndtering på grunn av vold, oppløste hjem og alkoholmisbruk. Har ikke disse gruppene samme rett til å leve etter sine prinsipper slik deres sekulære motpoler, som sannsynligvis er dyrere i drift?

Politiske bedrevitere burde vite bedre enn å forsøke å slå bresjer i den trygge grunnmuren i samfunnet som både pietister og tradisjonelle kvinnemodeller representerer. Det må da være viktigere saker å sette på dagsordenen for to hederlige politikere.

De ønsker også å øke antall heltidsstillinger i helsevesenet for kvinner. Dessverre har det vist seg å være innenfor denne gruppen at sykefraværet har økt mest den siste tiden. Aldri så velment kan derfor en snever definisjon av likestillingsbegrepet føre til forsterkede sykdomsmønstre når kvinner strekker seg for langt for å tilfredsstille alle forventningene som stilles til dem.

Det er noe naivt over en politikk som tar utgangspunkt i at kvinner og menn er like. Det er ikke det likestilling skal handle om. Universelt har kvinner vært behandlet som mindreverdige. Det skyldes på kultur og religion; bl.a. at kvinnen ble forbannet ved å friste mannen til å spise kunnskapens frukt. Men bakom ligger biologien, som i varierende grad påvirker atferdsmønstre; hormonet testosteron hos mannen og østrogen hos kvinnen. I flere land vedtas nå kjemisk kastrasjon av mannlige overgripere, ved å tilføre østrogen, for å gjøre dem rolige. Høyt testestoronnivå øker faren for voldelig atferd.

Mange feminister overser biologiske atferdsmønstre; fordi de er dønn forelsket i teorien om at gutt og jente innerst inne er like, mens forskjellene ligger utenpå. De anser tradisjonelle familiemønstre som undertrykkende, selv når erfaringene viser det motsatte. Nå vil regjeringen gjennomføre vedtak om tredelt svangerskapspermisjonen. Fedre får ansvar for stell og pass; om de vil eller ikke. Uavhengig av testestoronnivå forventes at alle menn har innebygget samme omsorgsevne som nybakte mødre, som naturen i en periode utstyrer til randen med østrogen; for at de skal gi ro og omsorg.

Mens barselkvinner før ble pleiet en uke etter fødselen; oftest med hjelpende slekt på plass ved hjemkomst, sendes de nå ut neste dag; ofte uten oppfølging. Jordmødre snakker nå rett ut om økende kvinneforakt gjennom måtene kvinnenes tradisjonelle verdimønstre utfordres.

Likestilling skal inkludere alle kvinner; ikke bare de tilpassede, velutdannede, vellykkede og kjernesunne. Derfor må fokus flyttes fra at kvinner tilpasser seg samfunnet til at samfunnet også tilpasser seg kvinner.