Dermed er det duket for et veritabelt oppgjør om vår fremtidige kirkeordning. For etter hvert som høringsuttalelsene strømmer inn fra menighetsråd og kirkelige instanser på grasrota, er det tydelig at kirken er sterkt splittet i synet på statskirke eller ikke statskirke.
Selv har vi kommet til det standpunkt at det vil være en anakronisme og prinsipielt problematisk i et samfunn med religionsfrihet å videreføre en statskirkeordning i Norge i det 21. århundre, hvor flerkulturell integrering er blitt et viktig tema, både på den politiske og kulturelle dagsorden.
Det tar seg dårlig ut at vi er i selskap med Iran når det gjelder å opprettholde en statsreligion. Og dette har ikke noe med avkristning å gjøre, slik mange synes å frykte. Vår kulturarv er ikke avhengig av en antikvarisk formulering i Grunnloven fra 1814. Til sammenligning synes de kristne grunnverdier å være mer rotfestet i det amerikanske samfunn i dag, enn i det norske — i en nasjon hvor statskirkeordningen er ukjent, men hvor trosfriheten er grunnlovsfestet.
Av den grunn mener vi også at selv Kirkemøtets alternativ - en statskirkeordning «light», hvor man opprettholder forankringen til staten gjennom en kirkelig særlov - er en problematisk ordning.
Skal man skille kirke og stat bør det skje på et prinsipielt grunnlag. Da holder det ikke å fjerne noen grunnlovsbestemmelser, samtidig som staten og kirken markerer sitt nye samboerskap gjennom lovreguleringer.
Da opprettholder man i realiteten statskirken ikledd andre gevanter. Derfor synes det som om statskirkemotstanden innen kirken ikke baserer seg på en prinsipiell motstand mot statskirkeordningen i seg selv, men på en opportunisme som muliggjør kirkelig selvstyre under en statlig særlov. Man ønsker kirkelig selvstyre for å kontrollere bispeutnevnelser, og for å flytte kirkestyret fra kirkeministeren til kirkens egne organer.
Man vi ha i pose og sekk - fullt selvstyre, men med staten som økonomisk og legal garantist.
En slik kirkeordning bryter ikke med statskirkeordningen som prinsipp.