Sosiologiprofessor Ivar Frønes peker i boka «Annerledeslandet» på at selv om nordmenn aldri har vært rikere enn i dag, er ikke befolkningen blitt noe lykkeligere enn før. Han peker tvert om på at antallet tilfredse er synkende i takt med den økende velstanden. Dette tilsynelatende paradokset er et av emnene som blir diskutert i boken.For dem som fortsatt skulle være i tvil — Norge anno 2006 er et svært rikt land, faktisk Europas nest rikeste (etter ) målt i BNP per innbygger. Ut fra disse kriterier ligger vi 35 prosent over gjennomsnittet i EU når ulikheter i prisnivå er justert. Frønes peker på det velkjente faktum at inntektene i Norge er jevnt fordelt sammenlignet med andre land, og at vi har et relativt stort offentlig forbruk som bidrar til ytterligere utjevning. Ikke alle er rike, men andelen fattige er likevel, relativt sett, liten, og begrenser seg til «grupperinger som av ulike grunner faller utenfor det moderne liv og dets ordninger, som rusbrukere, enkelte innvandringsgrupper og personer i spesielle situasjoner» (s.12).Rikdommen til tross; skal vi tro forfatteren og tallmateriale fra Statistisk sentralbyrå (SSB), blir nordmenn altså stadig mindre fornøyd med tilværelsen. Ifølge SSB var det færre som følte seg «materielt helt tilfreds» i 2001 enn i 1985 til tross for at det først og fremst er i denne perioden den store forbruksveksten har funnet sted. Eksemplene i så måte er mange: I 2003 brukte vi over 30 milliarder kroner på oppussing av egen bolig, gamblet for 37 milliarder og om lag halvparten av befolkningen hadde ferieopphold utenfor Norden.Hvorfor er vi ikke lykkelige? Ivar Frønes peker på ulike trekk ved samfunnsutviklingen de siste 20-30 år som årsaker til dette fenomenet. En av forklaringene er knyttet til dagens postindustrielle, globaliserte samfunn som gir innbyggerne mange nye muligheter, men også større usikkerhet. Det lineære, trygge fremskrittet tilhører fortiden. I den globale tidsalder er mennesker i bevegelse i en helt annen grad enn tidligere, og i denne «globale dynamikken» blir det som forfatteren skriver «umulig å forutsi hvorvidt fremtiden skal bli som i dag eller ikke» (s.17).En annen forklaring på «fremskrittets paradoks», det synkende antallet lykkelige i vårt overflodssamfunn, knytter Frønes til mer kjente hypoteser om at grensenytten avtar etter hvert som rikdommen, og dermed konsumet, når et visst nivå. Det føltes bra den gang en tok seg råd til å erstatte den gamle, upålitelige bilen med en ny, men tilfredsstillelsen er ikke like stor når en erstatter en nyere, kostbar bil med en som er enda litt dyrere og flottere.Et tredje moment er det som Frønes kaller «referansegruppenes logikk». Våre referansegrupper er naboer, venner og kolleger som vi sammenligner oss med. I boka «Statusjag» av Alain de Botton er hovedtesen at det moderne mennesket ikke er lykkelig nettopp fordi det konstant måler sin verdi ut fra hvordan andre har det og hvordan andre vurderer en selv. Dermed blir bilen, huset, jobben aldri riktig bra nok og resultatet er en følelse av bitterhet, utilstrekkelighet og en nagende følelse av at en kunne - og burde! - gjort mer ut av livet. I denne sammenheng peker Frønes på det paradoksale i at fraværet av tilfredshet er forankret i de muligheter som jo er til stede, for alle, i dagens meritokratiske samfunn. Vi kan, i teorien, lykkes med alt. Når dette ikke skjer, blir skuffelsen desto større. Rikdom er altså, som fattigdom, et relativt begrep.Som et resultat av at befolkningen blir stadig mindre tilfreds, utvikler velferdssamfunnet seg i retning av en «terapeutisk kultur», som ifølge Frønes preges av en «serie av krav på vegne av individene, som presses av systemene» (s.38). Vi får dermed debatter med utgangspunkt i «utbrenthet» og «tidsklemme» til tross for at kvinner og menn samlet sett har kortere arbeidsdager og gjør mindre husarbeid i dag enn i 1980. I realiteten er det ifølge Frønes tale om en fritidsklemme, der tidsbruken ikke rettes mot mer lønnsarbeid, men mot forbruk av fritid - oppussing, sportsutstyr, reiser, fritidsbolig. Når vi skaffer oss mange nok ting vi ønsker å forbruke, fører dette til at vi istedenfor å nyte fritiden bare blir mer stresset i jakten på den perfekte fritid og «det gode liv».Forfatteren peker videre på at nasjonen står overfor flere vanskelige utfordringer i årene fremover. Et av disse er at den oppvoksende generasjon velger bort realfagene til fordel for «selvrealiseringsfag» som kunstfag, humanistiske og sosialvitenskapelige fag. En annen utfordring er at pensjonsalderen stadig går nedover, samtidig som levealderen stiger. Ja, den faktiske pensjonsalder i Norge i dag er faktisk ikke høyere enn 58 år, og for Kommune-Norge så lav som 55 år. Og som om ikke det var nok: Frønes viser i tillegg til at den tiden som de mellom 62 og 66 år bruker til inntektsgivende arbeid er gått ned med hele 40 prosent de siste 30 årene.For at de kollektive velferdsordninger fortsatt skal eksistere i fremtiden, er det ifølge Frønes viktig å snu denne trenden slik at de eldre i større grad involveres i inntektsgivende arbeid. Den tredje alder burde ifølge forfatteren være «kunnskapssamfunnets sentrale produksjonsfase», men de underliggende verdier i samfunnet peker snarere i retning av at «det gode liv» handler om «reiser, opplevelser og selvrealisering, ikke arbeid» (s.80-81).Ivar Frønes bok om vår nyrike nasjon har mange gode observasjoner og spennende innfallsvinkler. Hvorvidt utviklingen her er så veldig annerledes, jf. bokas tittel, enn i andre (vestlige) land kan imidlertid diskuteres. Frønes evner ikke på en overbevisende måte å vise på hvilken måte utviklingen i Norge skiller seg fra situasjonen i den vestlige verden for øvrig. For å legitimere sin påstand om «det lille landet som liker å se seg selv som annerledes», tyr Frønes til de mest underlige påstander:«Når fenomen som Melodi Grand Prix og Idol blir nasjonale tema i Norge, og det er så enkelt å oppnå nasjonal medieberømmelse, har dette noe med den beskjedne folkemengden å gjøre.» (s.10.) Den lærde professor har tydeligvis ikke fått med seg at Idol har vært en enorm kommersiell suksess i alle land showet har vært vist. Videre er også Melodi Grand Prix et stort «fenomen» i mange europeiske land, og har vært et springbrett for mange ikke-norske artister som Cliff Richard, ABBA og Celine Dion.Også på andre områder der Frønes mener Norge skiller seg fra andre vestlige land, er argumentasjonen noe haltende. At det blir færre lykkelige er definitivt ikke et norsk fenomen (Alain de Bottons «Statusjag» er nevnt), det samme kan sies om debatten rundt «tidsklemma» (her henviser Frønes til en amerikansk studie i litteraturlista). Når det gjelder flukten fra realfagene, viser forfatteren selv til at en økende andel unge i mange vestlige land velger bort disse fagene (se s.58). Og, endelig, når det gjelder problematikken omkring det økende antall eldre og nedgangen i verdiskapningen i denne gruppen, er saken den, med forfatterens egne ord, at «Norge skiller seg ikke ut fra andre land {hellip} ved mange i pensjon i den tredje alder{hellip}» (s. 77).I sum er det altså vanskelig å se på hvilken måte, eller på hvilke områder, utviklingen i Norge er av en art som rettferdiggjør betegnelsen «Annerledeslandet».Ivar Frønes: «Annerledeslandet»Gyldendal Akademisk forlag98 sider