Amerika er et land med dårlig mobildekning, svarte og hvite bydeler og en politibil på hvert gatehjørne. Landet er også en stormakt i verdenssammenheng og Washington, DC, en av byene med mest kriminalitet i USA, den mektigste hovedstaden i verden. USA er landet sosialister hater. Landet konservative elsker. Og landet vi andre både elsker og hater — alt etter som.

Før jeg dro til USA i august hadde jeg et ambivalent elsk- og hatforhold til landet. Etter knappe halvannen måned i Washington, DC, er både elsk- og hatdelen ytterligere forsterket. Ytterpunktene er liberale frihetsidealer i den ene enden, og fattigdom og internasjonale konflikter i den andre. Å bo i USA er nesten som å flytte inn i en amerikansk film. Det du tror bare er film, er også virkelighet. Store kropper, hamburgere, smeltet ost, over-sized porsjoner og peanutbutter hylle opp og hylle ned. Men, mye av det vi identifiserer med USA er også myter og fakta med visse modifikasjoner.

Det er ingen tvil om at amerikanerne eier våpen, men det er også sant at Norge ikke ligger så langt bak. Norge er nummer to i Europa, etter Finland. Forskjellen er at i Norge brukes de fleste våpen til elgjakt, ikke til å skyte andre mennesker. USA har et stort fedmeproblem, men er faktisk «bare» på 19. plass på listen over verdens feteste land, slått av blant annet Hellas og Albania. Alt er ikke slik det blir servert gjennom tv-skjermen, og en kritisk holdning til den informasjonen som når oss gjennom media, internett og tv er avgjørende for at vi også i fremtiden kan ha et balansert forhold til USA.

USAs oppturer og nedturer handler i stor grad om krig og konflikter. Mens de plasserer Cuba-krisen, Korea og Afghanistan på plussiden, handler nedturene om Vietnam, Fidel Castro og «9/11». Hvilken side av streken Irak skal plasseres på er det vanskeligere å enes om, og hvordan kampen mot terror ender er det kun fremtiden som kan vise. Internasjonal politikk er ikke bare en akademisk øvelse, det er i stor skala realpolitikk, og realpolitikk vil og skal få store konsekvenser. Det viser USA til fulle.

USA utfordrer oss ikke i langrennssporet, men så absolutt på andre arenaer. Stadig blir vi stilt ovenfor spørsmål om bidrag til militære og humanitære operasjoner utenfor Norge. Ikke innenfor amerikanske grenser, men i amerikansk regi. En av Norges nærmeste allierte gjennom mer en 50 år ber stadig om politisk støtte til en krig eller konflikt et eller annet sted i verden. Spesielt etter terrorangrepene på World Trade Center i 2001, har vi hatt en løpende debatt om hvor vidt det er riktig av Norge å delta med militære styrker i USAs kamp mot terror. Jeg var i Washington, DC, på femårsdagen etter angrepene, og her handler ikke den store debatten om hvor vidt man skal fortsette krigføringen, men om hvilket parti og hvilke politikere som gjør mest i kampen mot terror.

Drømmen om USA har alltid handlet om frihet - også for amerikanerne selv. For noen har denne drømmen blitt et mareritt. USA er på den ene siden et rikt og innflytelsesrikt land. På den andre siden sliter landet med mer fattigdom og manglende sosial mobilitet, enn mange vesteuropeiske land. Krigen mot terror har som mål å ramme de som ønsker å ødelegge drømmen om USA, men har i like stor grad rammet de frihetsidealene landet er bygd på. Gjennom «The Patriot Act» ga president Bush seg selv vide fullmakter til å overvåke egne borgere. Iveren etter å beskytte USA fra omverdenen ble samtidig et angrep på egne borgeres frihet.

Da jeg dro til Washington, DC, var det for å bedre kunne forstå det landet og den politikken vi hele tiden elsker, hater og debatterer. Et land som uten sammenligning har størst innvirkning på verdenspolitikken. Et viktig, men også ytterst kontroversielt land. USA er nå midt oppe i en valgkamp. Republikanerne, som i dag har flertall i både Representantenes Hus og Senatet, mot Demokratene, som på sin vei mot presidentmakt i 2009 gjerne skulle se at de har flertall etter valget 7. november.

Valgkamp handler om politikk, person og penger. Jeg ser helst at det kommer i den rekkefølgen. I USA virker det mer som om det er penger, person og litt politikk. Norsk valgkamp har også elementer som ikke hører hjemme på den politiske arena. Pengene har stor betydning og det er ingen tvil om at personlige tragedier og skittkasting på det personlige plan i større og større grad virker inn på valgresultatet også hjemme i Norge. Det som er mest skremmende er dersom det betyr at vi går i samme retning som USA, og i fremtiden får valgkamper og politiske debatter som ikke handler om politikk - kun om private forhold og penger.

I Norge er det pressen som jakter på politikerne. I USA er det politikerne som jakter på politikerne. En kandidats private sfære, i både positiv og negativ forstand, brukes like tøft som politiske argumenter. Partiorganisasjonene bruker tiden før valget til å lete i motstandernes økonomiske historie, high school-opplevelser og stemmegivning i elevrådet, mens kandidatene løper fra arrangement til arrangement for å samle inn penger fra næringsliv og privatpersoner. Er det slik at vi i Norge også beveger oss i samme retning? I så fall så hopper jeg av på veien. I en slik situasjon vil jeg verken være politiker eller velger. Jeg vil drive med realpolitikk og stemme på reelle politikere.

Forholdet til USA handler ikke nødvendigvis om å elske eller hate. Uansett hva slags følelser du i utgangspunktet har, kan en tur over her gi en bedre virkelighetsbeskrivelse enn hva tv, film og internett kan.