Hvem har ikke et ønske om å kunne sammenligne seg med den barmhjertige samaritan? Det var han som tok hånd om mannen som ble slått ned og ranet av røvere. Mange mennesker har sterke forventninger til kirken om at den opptrer som den barmhjertige samaritan. Det er litt av et ansvar å ha. Kan kirken innfri forventningene? Den norske Kirke er et varemerke, i den betydningen at det er en tydelig organisasjon som står for viktige verdier i samfunnet. Samsvarer folks forventninger med det kirken klarer å formidle?
Hvis vi som kirke ikke klarer å imøtekomme forventningene, går det ut over vår troverdighet. Mister vi som kirke troverdighet, krever det et enormt arbeid av oss for å få troverdigheten tilbake. En kirke uten troverdighet er ikke noe kirken kan leve godt med. Den barmhjertige samaritan er på mange måter kirkens bilde utad, vi ønsker i hvert fall at det er dette bildet folk skal ha av kirken. Kirken er ikke alene om å ha den barmhjertige samaritan som forbilde og vi er ikke alene om å være barmhjertige samaritanere.
Det at vi som enkeltmennesker ikke opererer som barmhjertige samaritanere, kan aksepteres innimellom, men at kirken lukker øyne og ører for mennesker som trenger oss, er helt uakseptabelt. Vi er avhengig av å være troverdige i vår formidling av Jesu kjærlighet til menneskene. Er vi ikke det, svikter vi vårt oppdrag som kirke. Når vi som kirke på den ene siden forkynner at alle er elsket av Gud, men praktiserer at det er visse kriterier som må oppfylles for å motta denne kjærligheten, da samsvarer ikke ord og handling. Vi mister troverdighet, vi svikter vårt oppdrag som kirke. Dette er alvorlig. Hvis vi har utviklet en kirke som er kun for de få utvalgte, er vi på kollisjonskurs med kirkens grunnlegger.
Er ikke vårt kall som kirke og enkeltmennesker å gi mennesker håp og en forståelse av seg selv som betydningsfulle? Vi skal hjelpe hverandre til å finne fram til drømmene våre, de drømmene som handler om å gi oss en positiv drivkraft til å komme videre i livet. Ofte kan det handle om å tåle hverandre, tåle de svake og de sterke sidene til hverandre. Men først og fremst handler det vel om å være raus i møte med mennesker.
Har den barmhjertige samaritan forlatt oss? Er det ingen igjen der ute som ser det som sin oppgave å være en hjelper når andre lider? Hvem er den barmhjertige samaritan i dag, er det deg som leser, er det de frivillige organisasjonene, det offentlige hjelpeapparatet, eller kirken? Det er oss også, hver enkelt av oss, i hvert fall i enkelttilfeller. Men vi er også alle dem som går forbi vår neste, uten å gripe inn. Noen ganger lukker vi øynene for å slippe å se den sårede, enten det er en rusavhengig i Markens, eller det er en gammel og kontaktsøkende nabo, eller det er et utsultet barn på tv-skjermen, eller det er raringen på gata som alle stirrer på, men som ingen tar kontakt med.
Altfor ofte lukker vi øynene og ørene og regner med og håper at noen andre skal gripe inn. Noen ganger er det vår egen frykt for den rammede som gjør at vi ikke griper inn. Andre ganger er latskap og sjenanse, eller det kan være upassende for meg der og da, jeg har viktigere ting fore. Eller det kan være liten tro på at jeg kan gjøre noe. Grunnene til at vi ikke griper inn er mange, og årsakene til at mange er såret både på kropp og sjel, er mange. Og det er forskjell på en situasjon som er akutt og noe som er varig.
Det handler om å vise omsorg for hverandre, og det er krevende, fordi det krever mye av oss som mennesker. Omsorg kan vi ikke ta lett på hvis vi skal lykkes i å utøve den. Å lykkes i omsorg handler om at den som trenger vår omsorg føler seg møtt, sett og akseptert. Å vise omsorg handler først og fremst om å se hverandre. Å se et annet menneske handler igjen om innlevelse, å kunne ta seg god tid til å prate og lytte. Det nytter ikke å effektivisere omsorgen, da er det ikke god omsorg lenger, da blir det bare å finne mange praktiske løsninger på et problem. Å vise god omsorg handler også om å sette grenser for seg selv og den andre. En grenseløs omsorg blir sjeldent en god omsorg. Når jeg bare blir et ork fordi du verken har satt grenser for deg selv eller meg, har vi et dårlig utgangspunkt for å lykkes.
Å være den som blir forbigått, den som står hjelpeløs er en forferdelig følelse og ensomheten melder seg. Å være ensom gir en grunnleggende utrygghetsfølelse som rokker ved vårt menneskeverd. Ensomhet handler ikke bare om det å ikke ha folk rundt seg. Ensomhet handler om å ikke bli sett, å bli forbigått. Det er den usynlige ensomheten. Hvor er den barmhjertige samaritan? Vi er alle den som går forbi uten å gripe inn, enten fordi vi ikke skjønner situasjonen eller fordi vi ikke har krefter eller mot til å gripe inn. En dag er jeg den som blir forbigått, det er jeg som trenger at noen stopper opp og tar seg tid til å se meg.
Den barmhjertige samaritan har ikke forlatt oss. Han eller hun lever i beste velgående i byen vår. Like radikal og annerledes som den gangen han stoppet opp og tok seg av den forslåtte. Den barmhjertige samaritan er ikke alltid den vi tror det er.