Hver vår skjer noe med våre byer med beundringsverdig regelmessighet. I påsken får de gjenværende byboerne inntrykk av å ha litt mer plass med mindre folk og trafikk i gatene. Årsaken til dette særnorske byfenomenet er alle fritidsboligene, som over halvparten av den norske befolkningen har tilgang til. Hyttene brukes året rundt, og kanskje aller mest nettopp nå i påskedagene. Det norske hyttefenomenet har en sterk distriktsprofil og hyttetur betyr for svært mange en reise til bygda og det rurale.

Folkevandringer

Det er nettopp slike folkevandringer — i den motsatte retningen av flyttestrømmene fra bygd til by - politikere fra alle partier har forsøkt å få til gjennom de siste tiårene. Gjennom et utall politiske virkemidler har man forsøkt å bremse sentraliseringstendensene. Ønskene om desentralisert bosetting har vært et mantra som på mange måter har definert den norske regionalpolitikken, les distrikts politikk.

Men dette perspektivet ignorerer hvordan samspillet mellom by og land faktisk arter seg. Det gir lite mening å se de siste tiårene som preget av en uavbrutt befolkningsmessig sentraliseringsprosess, slik man får inntrykk av ved kun å studere nordmenns folkeregistrerte bosted. Slik sett er Norge statistisk sett 80 prosent urbanisert og tiår med virkemidler hadde liten demografisk effekt. Derfor er det viktig å studere den totale mobiliteten mellom by og land; ikke bare hvor folk står skrevet inn i offentlige registre, men også hvor de oppholder seg og bruker tiden sin.

En slik strategi gir et helt annet bilde av hvor den norske befolkningen oppholder seg, med et langt tydeligere distriktspreg. Kommuner som ifølge Folkeregisteret er sparsommelig befolket myldrer av folkeliv i påsken og utover i året, spesielt i weekendene. Vi er slett ikke så urbaniserte i vår tidsbruk som vi fremstår i bosettingsstatistikken. Forklaringen ligger i den stadig større betydningen av folks fritid. Mange velger å investere stadig mer tid og penger på hytta, og betrakter fritidsboligen som sitt andre bosted i gjennomsnitt godt over 50 dager i året.

Fritidsboliger

Analyser med utgangspunkt i nytt statistisk materiale som er utarbeidet av Agderforskning og SSB, viser effekten av å inkludere folks eierskap av fritidsboliger i befolkningsstatistikken. I tillegg til fordelingen etter folkeregistrert bosted fordeler det alternative perspektivet befolkningen ut fra hvor mange innbyggere som har tilknytning til kommunene totalt , enten som fulltidsinnbyggere (helårsboere) eller som deltidsinnbyggere (hytteboere), det vil si når hyttefolket telles i hytte kommunen. Utgangspunktet er et moderat estimat der hver hytte, som eies av personer folkeregistrert utenfor hyttekommunen, i gjennomsnitt brukes av en familie på fire personer.

kartet.jpg

Eksperimentet viser at befolkningsmengden i Kristiansand kommune temporært reduseres med over 21 prosent (ca. 18.500 innbyggere). Befolkningstallet i Bykle kommune øker derimot med ca. 780 prosent, fra 948 til 8332. Også mange av de andre utkantkommunene får fordoblet folketallet når hyttefolket regnes inn i folketallet. Aller mest tydelig er dette for de 10 distriktskommunene på Agder som mer enn dobler antall innbyggere.

Store konsekvenser

Fritidsbefolkningen har også store konsekvenser for hvordan bygdekommunene kan utforme sin tjenestevirksomhet. For eksempel bidrar hytteboerne til verdiskaping i hyttekommunene gjennom skatteinntekter, de skaper ny sysselsetting og nye inntekter for det lokale næringslivet, og dessuten bidrar de til utviklingen av lokal infrastruktur. Samtidig utfordres hyttekommunenes tjenesteytelse gjennom økte behov for pleie— og omsorgstjenester som kommunene har en lovpålagt plikt til å yte til alle som oppholder seg i kommunen, også hyttefolket. I en nyere undersøkelse fremheves at tjenesteyting ofte innebærer en netto utgift for kommunene, men at den samlete gevinsten kan være positivt, spesielt for de store hyttekommunene som Bykle.

Det mest oppsiktsvekkende er at de færreste kommuner hadde oversikt over kostnader og inntekter knyttet til ulike tjenester til hyttefolket. Dette ville vært et naturlig utgangspunkt for implementering av lokale og regionale utviklingsplaner tatt størrelsen og betydningen av hyttebefolkningen i betraktning. Hyttebebyggelsen vil kunne bidra til større bredde i handels- og tjenestetilbudet, til å opprettholde tilbud, eksempelvis nærbutikker og kulturtilbud, samt til å styrke grunnlaget for bosetting og næringsliv. Denne innfallsvinkelen til studier av nordmenns bosetting langs bygde/by-dimensjonen åpner opp for nye og mer fruktbare forståelser av hvordan Norge endrer seg. Ikke minst må de nye formene for mobilitet tas med når man skal utforme fremtidens regionalpolitikk, både lokalt og sentralt.