Mikrokreditt utfordrer tradisjonell bistand og har fått betydelig mer oppmerksomhet etter at Nobels fredspris gikk til Muhammad Yunus, mannen bak Grameen Bank. Mikrokreditt fremmer personlig ansvar, privat initiativ, verdiskaping — og ikke minst verdighet. Mikrokreditt viser hvordan mennesker vokser når de vises tillit.

I Norge har vi i flere år hørt godord om mikrokreditt, men de er bare i liten grad blitt fulgt opp av våre bistandsmyndigheter. Venstre har derfor fått med seg partiene på Stortinget om å be Regjeringen legge frem en utredning av muligheter og begrensninger knyttet til mikrokreditt. Siktemålet er en opptrappingsplan.

Studier viser at de færreste mikrofinansinstitusjoner klarer å løfte sine kunder helt ut av fattigdom, men mange hjelpes over fattigdomsgrensen. Man ser positive effekter på forhold som ernæring, barns skolegang, helse, redusert sårbarhet og økt kontroll over eget liv. I mange tilfeller er inntjeningen til låntakere begrenset av den lokale økonomien. De opererer ofte i små og mettede markeder, for eksempel med butikker og verksteder. Videre er de hemmet av dårlig infrastruktur, som ustabil tilgang til elektrisitet, og av lokale markeder med lav kjøpekraft.

Disse rammebetingelsene kan bedres gjennom andre utviklingsprosjekt, noe som understreker betydningen av å se mikrokreditt i sammenheng med den øvrige utviklingsprosessen i et land. Mikrofinans er kun ett av flere tiltak som trengs for å redusere fattigdom og fremme utvikling.

Mikrokreditt er et krevende fagfelt som forutsetter så vel spesifikk bankkompetanse som innblikk i lokale forhold. Lover, regler, familiestrukturer, tradisjon og religion spiller inn. Lånene må gis på basis av en realistisk analyse av betalingsevne, og produktene må være skreddersydd kundenes behov. De som yter mikrokreditt må være kostnadseffektive slik at utlånsrenten ikke blir høyere enn nødvendig. Rentenivået må imidlertid være høyt nok til at institusjonene over tid oppnår balanse mellom kostnader og inntekter. Dette er den eneste bærekraftige modellen. I en startfase vil de fleste mikrofinansprosjekt kreve støtte, men denne bør etter hvert fases ut.

Erfaring tilsier at mikrofinans krever spesialiserte og høyt kompetente finansinstitusjoner, mens bistandsorganisasjoner, NGO-er og andre uten denne kompetansen ofte kommer til kort. For disse aktørene kan det være en god løsning å kanalisere sin innsats på mikrokreditt-området gjennom etablerte og spesialiserte finansinstitusjoner.

Selv om mikrokreditt i utgangspunktet skal redusere fattigdom, ser kommersielle banker på det som en forretningsmulighet de kan tjene penger på. Mikrokreditter er lån til de som ikke har noe å pantsette, mange er analfabeter og har ikke noe kunnskap om, eller tilgang til banksystemet. De kan derfor lett bli offer for utbytting. Det finnes eksempler på skjønnsmessig fastsatte renter, ydmykelser og kollektive avstraffelser i forbindelse med mislighold. Kausjonister kan ende opp i vanskelige situasjoner. Videre viser samarbeidet mellom Grameen Phone og Telenor at det kan være et problematisk grensesnitt mellom en mikrofinansinstitusjon og et kommersielt foretak.

Venstre ønsker at regjeringen skal utrede alle disse spørsmålene før en opptrappingsplan for mikrokreditt iverksettes. Siktemål bør være å medvirke til å rydde opp i strukturelle problemer som vi ser, og som kan bidra til å svekke mikrofinansiering som bistandsform i fremtiden.

En opptrappingsplan bør inneholde følgende punkter:

1. Kompetanse. Bygge opp kompetanse på mikrofinans i Norad eller Norfund, en klar rollefordeling bør etableres.

2. Garantier. Da mikrokreditt er aktuelt i land med politisk usikkerhet og sårbar valuta, er det viktig med garantier som reduserer slik usikkerhet. Staten bør stille med garantier for seriøse aktører som, for å låne et begrep av Yunus, har «sosial forretningsdrift» som virkefelt.

3. Økte bevilgninger. I dag går om lag 0,6 % av bistandsbudsjettet til mikrokreditt. Venstre vil foreslå en betydelig økning til oppbygging av mikrokredittfond.

Mikrokreditt er allerede godt innarbeidet i andre giverlands utviklingspolitikk, og mange kommersielle aktører har meldt seg, herunder blant annet Merrill Lynch og Deutsche Bank. Dette gjør at fremtidig norske mikrokreditt i tiltagende grad kan møte konkurranse. Det er en fordel. Fattige mennesker bør, akkurat som oss her i Norge, kunne «shoppe» omkring og velge de som kan yte de beste og rimeligste finansielle tjenestene. Dette vil skape et press nedover på rentene og jage de siste lånehaiene ut av markedet.