Jeg sitter i en sofa i Solbygg. Tidenes tyngste sofa, i følge de mange som har båret den opp trapper og inn nye dører. Omgitt av banankasser, sorte søppelsekker og et aldri så lite oppussingsbehov, har jeg nok en gang skiftet adresse i jakten på et hus som kan bli et hjem. Det er ingen overdrivelse at jeg bytter bolig oftere enn de fleste. Jeg er meglerens drøm og stamkunde i banken. Jeg leser boligannonser dagen etter siste potteplante er i hus, og pusser opp for å selge videre. Forandring fryder, men noen vil nok mene at neste gang jeg trenger forandring, så kan jeg nøye meg med å male en endevegg eller kjøpe en ny vase med horisontale striper. Jeg håper de har rett denne gangen.
...etter tre år i Kvadraturen kjøpte jeg et teppebefengt takras
Jeg flytta fra Mandal til Kristiansand (gud forby) for seks år siden, og etter tre år i Kvadraturen kjøpte jeg et teppebefengt takras på Søm. Tilhørende handelen kom to gamle stoler med utskårne fiskebein og et nordnorsk landskap der du parkerer endestykket. Stolene kom med en historie om årgang og levde liv i nord. Gitt av en aldrende frue som ikke lenger kunne bo i hjemmet sitt. Tatt imot med et løfte om å forvalte historien og stolene med verdighet. Etter to år i boden, kom stolene igjen frem i lyset da flyttelasset skulle videre. Siden har de blomstret i ei ubrukt hagestue i Tveit. De er sjarmerende. Problemet er at resten av møblene mine ikke hører hjemme i kategorien for sjarmerende treverk med affeksjonsverdi.
Jeg hadde et håp om at byens meglere ikke husket meg fra forrige runde
Det er under ett år siden sist jeg gikk på visninger. Den gangen var jeg farlig nær å runde hundre prospekter. Til slutt var tålmodigheten så tynnslitt at jeg plasserte bankens penger i en kjeda enebolig i forlengelsen av flystripa, og proklamerte at her skulle jeg bo — og trives. Det viste seg at jeg tok grundig feil. Etter åtte måneder med tvangstrivsel i landlige omgivelser, var jeg igjen ledig på boligmarkedet. Jeg hadde et håp om at byens meglere ikke husket meg fra forrige runde - helt til jeg fikk to på rappen som spurte: Har du ennå ikke funnet deg et sted å bo? Etter overraskende få visninger og ei blodtørst budrunde, signerte jeg på overgangen fra kjedet enebolig på landet til 75 bynære kvadratmeter fra etterkrigstiden. Denne gangen hadde jeg ikke kastet banankassene fra forrige runde. Klok av skade hadde jeg fylt boden med solide pappvegger og bunker med grønne plastesker. Akkurat mange nok til å romme innholdet fra fire bokskap og et velutstyrt kjøkken. Og to sjarmerende stoler med fiskebein.
En rogalending og en ungarer lossa tjue kubikk med eiendeler inn i bilen
Forrige gang jeg flyttet ba jeg Facebook om bærehjelp. Mennesker jeg knapt nok kjenner meldte seg til tunge løft, vonde rygger og kald saft som eneste belønning. Denne gangen slapp de billig unna. Jeg bestilte flyttebyrå - og vaskebyrå. , kjørte den til Lund og bar den tunge sofaen og et halvt bibliotek opp tre etasjer og inn på den nye parketten. Da det var stolene med fiskebein sin tur, stoppet vi opp. Jeg fortalte historien om den eldre fruen på Søm, om slekters gang og fiskevær i nord. Og jeg fortalte at jeg skjøtet stolarven dårlig. Da flyttebilen var tømt og satte kursen mot Vestlandet, hadde den med seg to stoler med fiskebein - stroppet fast langs veggen i det ellers tomme lasterommet. Nå skal de leve videre hos en ungarer med fiskestang på Jørpeland. Og kanskje er stolenes videre ferd et tegn på at jeg har avsluttet min. Opp tre trapper og inne ei dør fra 1946 - uten plass til å beholde ei eneste banankasse.
Noen av Eva Kvellands tidligere Signert-artikler:
«Kjære Odins soldater! Dere burde skamme dere»
"Jeg har alltid tenkt at jeg som tenåring burde visst alt det jeg vet nå"
"Vi ser ansiktene, men hører ikke historiene."
"Min mor forsøkte å sjekke opp en mann til meg"
Det var nesten viktigere å vinne, enn å leve
Til sengs med Siri
... flesk i midtpartiet og hengebrøster i solnedgang