Opprettelsen av den sionistiske bevegelsen på slutten av 1800-tallet la grunnlaget for utvandringen av forfulgte jøder til Palestina. Utvandringen skjøt imidlertid først fart etter første verdenskrig, og særlig etter at den systematiske jødeforfølgelsen startet i Tyskland mot slutten av 1930-tallet. Mange er kanskje ikke klar over det, men etableringen av et oversjøisk jødisk «reservat» var en tid også diskutert i den nazistiske ledelsen. Den mest aktuelle planen var opprettelsen av en jødisk stat på Madagaskar. Tvangsregistreringen av jødene med bl.a. plikt til å bære jødestjernen, var en forutsetning for denne planen. Etter at krigen mot Sovjetunionen tok all oppmerksomhet og kraft utover høsten 1941, ble det klarere for den nazistiske ledelse at plan A, opprettelsen av en jødisk stat på Madagaskar, var urealistisk. Det var derfor behov for et alternativ, en plan B. Denne planen ble vedtatt på den berømte Wannseekonferansen 20. januar 1942, og endte i folkemord av jødene i de okkuperte landene i Europa. Det kan i dag herske liten tvil om at sympatien med de gjenlevende deler av det jødiske folk, etter å ha blitt utsatt for nazistenes industrielle utryddelse, var en avgjørende drivkraft for den vestlige støtte til opprettelsen av staten Israel. Denne støtten har vart ved frem til vår tid, og selv om man nå i de fleste vestlige land kan registrere en økende kritisk holdning til Israel, kan landet fortsatt flyte på en betydelig sympati i store deler av den vestlige befolkning. Sympatien i Vesten står i diametral motsetning til det uforsonlige hat og fiendskap som Israels muslimske naboer nærer overfor den samme jødiske stat. Dette uforsonlige hatet har nå gjennom to generasjoner fått sette seg så dypt i folkesjelen i nabolandene at det er åpenbart at en stabil og fredelig løsning er uoppnåelig, i det minste innenfor en begrenset tidshorisont.Ut fra dette kan man gjøre seg flere interessante refleksjoner. Hvis den nazistiske plan A var blitt realisert, med andre ord opprettelsen av en form for jødisk stat på et annet sted enn i Palestina, ville da etableringen av denne staten ha fått et fredelig forløp? Nå skal man være forsiktig med å stille, og ikke minst svare på, hypotetiske spørsmål, men som en tankeeksersis kan det av og til være en nyttig øvelse. Hvis svaret på overnevnte spørsmål er nei, det vil si etableringen ville altså etter all sannsynlighet ha medført betydelig uro og konflikt, er det nærliggende å tenke at dagens problem rundt Israel har et eller annet med selve staten Israel å gjøre. Hvis svaret derimot er ja, det vil si at opprettelsen ville ha fått et fredelig forløp, er det jo grunn til å tro at dagens problemer har noe med geografi å gjøre. Personlig er jeg tilbøyelig til å mene at en etablering et annet sted enn i Palestina i alle fall ville ha fått et langt fredeligere forløp enn hva verden de to siste generasjoner har fått erfare i forbindelse med dagens lokalisering. Den langvarige striden omkring Israel er altså etter mitt syn geografisk betinget. Den palestinske, og tildels også islamistiske motstand, følger den tradisjonelle strategi for den langvarige konflikt. Som en empirisk tommelfingerregel kan man slutte at enhver nasjon, uansett utviklingsnivå, kan bruke omlag ti prosent av sitt brutto nasjonalprodukt (BNP) på militær aktivitet. USA bruker for eksempel ca. fem prosent av sitt BNP på militær aktivitet, en reduksjon fra ca. syv prosent under den kalde krigen. Norge bruker ca. 1,6 prosent, ned fra ca. 2,9 prosent for 20 år siden. Sovjetunionen brukte mellom 15 og 20 prosent av BNP på militær aktivitet, og brøt sammen. Israel har brukt mellom 20 og 30 prosent av BNP på militære tiltak gjennom to generasjoner, uten å knekke sammen. Dette er i seg selv oppsiktsvekkende, og kan kanskje sette noen på den tanke om at den empiriske tommelfingerregel på ti prosent av BNP er feil. Uansett er dette faktum såpass merkverdig at det er underlig det ikke tidligere har blitt viet særlig oppmerksomhet. Trolig skyldes forholdet enten at den israelske statistikk er mangelfull, og at den ikke gir et riktig bilde av nasjonens BNP. Eller det kan finnes en type statlig «svart økonomi», hvor overføringer av ulike slag fra sympatiserende bevegelser og nasjoner ikke fremgår av statistikken. Mest sannsynlig er en kombinasjon av begge disse muligheter. Dette forhold dokumenterer at Israel er sårbar ved at staten er avhengig av overføringer fra andre, og at det over tid er klare begrensinger i hva økonomien kan tåle av belastninger fra krigføringen.Tiden arbeider derfor ikke for Israel, men snarere for dets motstandere. Selv de mest innbarkede av Israels venner bør derfor etter hvert begynne å innse at Israel trenger varig fred og stabile omgivelser mer og raskere enn dets motstandere. Dessverre virker religiøst betingede argumenter av typen «Guds utvalgte folk» og Israels rett til land «gitt jødene av Gud» forstyrrende for en nøktern og realistisk debatt om Israels fremtid. Det er derfor på høy tid at også Israels venner erkjenner at fred nå er tvingende nødvendig for å sikre Israels fremtidige eksistens. Men fred er selvsagt umulig uten at også motparten ønsker fred. Israel er derfor kommet inn i en situasjon hvor det er vinn — eller forsvinn. Og jo lenger denne situasjonen vedvarer, desto mer fatalt kan utfallet bli for Israel.Utviklingen tyder således på at dette ikke lenger bare er et spørsmål om det palestinske folks rettigheter, men snarere etter hvert også et spørsmål om det jødiske folks fremtid. Og blir utfallet av dette at det for Israel ikke blir vinn, men snarere forsvinn, hvordan har verdenssamfunnet tenkt å håndtere det?