Jeg gikk til påskefri med en følelse av nederlag og skuffelse. Ikke var det meg, og ikke var det nære venner eller familie som hadde sviktet. Det er landsdelens mest fremtredende politikere som skuffer. På ny ser det ut til at prosessen som skulle ende med ett Agder har kjørt seg fast. Det som kunne ha vært en manifestering av nytenkning og samling av en landsdel og dens krefter, ser ut til å ende i fiasko. Enda en gang.

Smålig krangel, en avslørende mangel på politisk lederskap og en hang til kun å se hva som kan gavne Kristiansand og/eller Arendal har preget «forhandlingene» som sentrale folkevalgte har deltatt i. Utenifra sett har det hele virket destruktivt og bare med på å øke nivået av mistenksomhet og manglende samspill mellom de to fylkene og landsdelens to største byer.

Sørlandet sto overfor fantastiske muligheter til å gjennomføre en sammenslåing av to fylker. En ting er at slikt ikke er hverdagskost i Norge, og således representerer endringsvilje, evne til samarbeid og samling. En annen ting er at vi trenger det. Vi trenger å forene krefter for å få slagkraft og oppnå representasjon på de nasjonale arenaene vi oppfatter som viktige, arenaer vi for lengst har erkjent vi ikke behersker.

I Aust-Agder, og spesielt i Arendal, krever politikerne folkeavstemning for å avgjøre en eventuell sammenslåing. Er det lederskap? Var det derfor vi valgte dem?

«A public-opinion poll is no substitute for thought,» har Warren Buffet, en av verdens rikeste menn, sagt. Hans investeringsselskap, Berkshire Hathaway, ble nylig utropt til USAs mest respekterte selskap. Sitatet over sier det meste om hva han mener lederskap er. Det er å ta standpunkt selv, gå foran, ikke bak.

Når det er sagt, er det nær sagt deprimerende å lese at noen politikere i Vest-Agder mener dette er en for kompleks sak til å avgjøres av folket selv. En slik undervurdering av velgerne er hårreisende gammeldags. Nå har begge parter, både aust og vest, endt med å stille ultimatum: Austegdene om å legge saken ut til folkeavstemning, vestegdene det motsatte. Dette sier i grunnen det meste om viljen til å lykkes. Å stille med ultimative krav i forhandlinger om å samarbeide mer, kan jo aldri lykkes.

Vilje til å se løsninger, kompromisser og smarte utveier har tilsynelatende vært fullstendig fraværende. Det er trist, ikke minst for våre to fylkers og den oppvoksende slekts fremtid. Vi risikerer at stemningen som i dag hersker mellom Arendal og Kristiansand konserveres, og at mistenksomhet og manglende samarbeidsvilje går i arv. Hittil har jeg kun registrert én ordfører som treffsikkert har karakterisert prosessen, det var da Grimstads Hans Antonsen kalte de havarerte forhandlingene et «pinlig nederlag».

Mange mener de ikke ser fordeler ved å slå sammen våre to sørligste fylker. Vel, det spørs selvsagt hva man ser etter. En av fordelene, som har vært belyst, er redusert byråkrati. Når to fylkeskommuner med sine administrasjoner blir til en, tilsier det nødvendigvis en viss grad av effektivisering. Noen er redd for dette og mener offentlige arbeidsplasser er et gode i seg selv. Jeg mener det er sunt å se større sammenhenger, og å se offentlige tilbud opp mot behov.

Effektiviseringsgevinstene blekner likevel mot det faktum at en sammenslåing vil bringe egdene, spesielt de i Arendal og Kristiansand, nærmere hverandre – i et langsiktig skjebnebestemt fellesskap. Både mentalt og praktisk. I et sammenslått fylke vil politikere som i dag knapt snakker sammen, og som åpenlyst viser at de ikke stoler på hverandre, bli tvunget til å samarbeide. Da vil de trolig nærme seg oppgaven med færre fordommer og forutinntatte holdninger. For det er i stor grad fordommer jeg leser av kommentarene politikerne selv bruker når de skal forklare det faktum at forhandlingene grunnstøtte før påske.

En kan sikkert finne gode eksempler på samarbeid byene og fylkene imellom (ja da, jeg vet om Agderrådet). Likevel er det først og fremst mangel på samarbeid og forståelse som preger det politiske klimaet på Agder. Når en teller harde fakta i form av politiske resultater er det heller ikke noen grunn til å påstå at det kan være en fordel med status quo. Det er kun de som tenker smått og som er mest opptatt av å konservere og verne om egne posisjoner som er fornøyd med slik det er. Vi er få og små hver for oss. Sammen er vi i det minste større og i hvert fall mer kraftfulle når vi lærer å trekke i samme retning.

En sammenslåing av våre fylker truer ikke annet enn enkelte politikeres posisjoner. For hva skulle det ellers være? Offentlige arbeidsplasser lar seg enkelt fordele jevnt, dersom viljen er til stede.

Før fylkestingene skal behandle spørsmålet i juni, har saken nærmet seg det parodiske og det ufrivillige komiske. Jeg frykter folk flest går lei det som mer og mer ser ut som et politisk skuespill i sandkassa med prinsesse Vil Ikke og den gjerrige storbonden Gudbrand i hovedrollene.

Selv jobber jeg i et selskap med sømløs virksomhet over fylkesgrensene, med kontor i Kristiansand og Arendal. Vi klarer oss bra, det gjør i og for seg næringslivet uansett om fylkene er hver for seg eller sammen. Men vi lever ikke i et vakuum der rammebetingelser ikke spiller noen rolle. Disse rammebetingelsene bestemmes av og til av politikk. Så kan vi velge, skal vi påvirke dette hver for oss eller sammen? Jeg mener svaret er gitt.

Fra dem som ivrer for et samlet Agder, savner jeg visjonene. Det må handle om mer enn å spare penger, slikt skaper ingen brennende hjerter. Hva kan vi samles om og få til sammen? Hva er det politiske prosjektet for et felles Agder? Dersom prosjektet og prosessen hadde startet der, ville kanskje holdningene til dette vært annerledes, og oddsene for å lykkes noe større?