På en pressekonferanse i Oslo truet han norske politikere med at de kom til å lide samme skjebne som ham om han sendes tilbake til Irak og blir henrettet. Krekar uttalte også at han via telefonen styrer selvmordsaksjoner i hjemlandet.
Høyesterett fastslo allerede høsten 2007 at Krekar utgjør en fare for rikets sikkerhet og norske interesser i utlandet. Snart tre år senere går han fremdeles fritt rundt i hovedstaden. Det provoserer svært mange, og det berettigede kravet om at han må ut av Norge har tiltatt i styrke etter truslene som nå er fremsatt.
Mulla krekar har bodd i Norge de siste 19 årene. Hans kone og barn og fått norske statsborgerskap. Men den beryktede militslederen har aldri fått oppholdstillatelse. Årsaken er at han flere ganger på 1990-tallet brøt vilkårene for opphold ved å reise til de kurdiske områdene i Irak for å føre hellig krig. I lys av dette er det vanskelig for folk flest å skjønne at mens irakiske asylsøkere i hopetall tvangsreturneres til hjemlandet, får Krekar bli.
Krekar-saken har satt norske rettsprinsipper og hensynet til menneskerettighetene på en hard prøve. Så lenge mullaen risikerer tortur og henrettelse i Irak, vegrer myndighetene seg for å effektuere utvisningsvedtaket. Det er et standpunkt det står respekt av. Og slik beskyttes Krekar av prinsipper han selv bare synes å ha forakt overfor. Når han med et smil om munnen truer våre folkevalgte med dødsstraff, er det skremmende og uvirkelig. Samtidig består vårt rettssamfunn prøven når myndighetene ikke lar seg provosere til å handle overilt.
Statsminister Jens Stoltenberg uttalte i helgen at han vil ha Mulla Krekar ut av landet så fort som mulig. Knapt noen vil være uenig med ham. Likevel kan det ta tid før det skjer. Hvis da ikke Krekars siste utspill er et uttrykk for desperasjon. At han ser denne dagen nærme seg. For han vet at på det tidspunkt irakiske myndigheter kan garantere at han ikke blir henrettet ved retur til hjemlandet, må han forlate Norge.