Carl I. Hagen, Mr. Fremskrittspartiet for to generasjoner nordmenn, har øst ut sin gråtkvalte frustrasjon over partiledelsens behandling av seg selv. Direkte foranledning var at han ikke ble plassert i Nobelkomiteen, men samtidig ble atskillig grums virvlet opp. Nå er han visst ute av rikspolitikken, om han da ikke skulle benytte plassen i Oslo bystyre til et og annet stunt. Det kan nok skje.

Vår sympati med Hagen er begrenset. Så vidt vi har kunnet observere, har Siv Jensen og resten av partiledelsen behandlet den tidligere, mangeårige lederen på raust vis. Han har hatt fast plass i sentralstyret i kraft av sin lederrolle i Frps seniororganisasjon, og han fikk Oslo-partiets tillit til å stille som ordførerkandidat i hovedstaden tidligere i år. Men å gå ut fra, nærmest som en selvfølge, at han skulle beæres med medlemskap i Nobelkomiteen som takk for lang og tro tjeneste, er i drøyeste laget. Her har Hagens politiske ego sprengt realitetens rammer. At Siv Jensen og hennes nærmeste medarbeidere ikke har vært spesielt elegante i behandlingen av Hagen, hører imidlertid også med til historien. I sin streben etter å gjøre Frp stuerent og regjeringsmodent, har de nok ønsket å eliminere Hagens hang til fortsatt å ville være et protestparti.

En bieffekt av skuespillet er at Nobelkomiteens oppnevningsprosedyre og sammensetning igjen er blitt et aktuelt tema. Sist det havnet i den offentlige debatt, var da den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo ble tildelt fredsprisen i 2010. La det være klart: Tildelingen var velbegrunnet og riktig. Men vi skjønner at man skal være rimelig godt bevandret i norsk samfunnsliv for å se forskjellen mellom Den norske Nobelkomité, bestående av avgåtte stortingspolitikere og statsråder, og en komité som er utgått fra Stortinget og således må oppfattes som Stortingets forlengede arm. Faktisk het jo komiteen Det Norske Stortings Nobelkomité fram til 1977, og navnet hefter nok fortsatt ved for mange.

Vi mener at tiden er inne for en tydeligere frikobling mellom Nobelkomiteen og Stortinget. Komiteen bør få en sammensetning mer preget av mennesker med profesjonelt innsyn i internasjonal politikk. At Stortinget må spille en rolle i oppnevningen, er en annen ting.