For en tid tilbake hadde Fædrelandsvennen en artikkel om ting han hadde skrevet om for førti år siden. Som formann i Kristiansand Unge Høyre hadde han sterke meninger som han fremdeles ville identifisere seg med. Jeg smilte litt og tenkte på så mye rart jeg selv skrev i den perioden i Farsunds Avis. Og plutselig nærmer vi oss pensjonsalderen begge to.
Formenn var vi begge to. Formenn. Han i byen og jeg i diasporaen. To ganger i året møttes vi i Stiftsstaden til politiske drøftinger og kurser i taleteknikk. Arvid skulle bli økonom, jeg jurist. Han var svært opptatt av det nye lovforslaget om gevinstbeskatning ved aksjesalg, mens jeg engasjerte meg mer for noen jenter fra Mandal. Som Langslets verdikonservative barn, likte vi dårlig at sentralstyrelederen, Kaci Kullmann Five, begynte å ta til orde for selvbestemt abort. Vi var nokså stolte da vi hadde funnet fram til Vest— Agder Unge- Høyres nye slagord: «Best mulig for flest mulig». Inntil det var en med litt sosial samvittighet spurte: Hva med resten? Vi løste floken salomonisk. Med slagordet: «Best mulig for alle», kunne vi nå gå ut og vinne valg. Brave new world med frihet for enkeltmennesket.
Året etter ble jeg omvendt. Det endret alt. I stedet for å bli jurist og jobbe med loven, ville jeg heller bli prest og jobbe med evangeliet. I stedet for å kjempe for privat eiendomsrett, så jeg at i Mesterens verden var eiendomsløshet var idealet. Alt tilhører Gud og vi er Hans forvaltere. I stedet for frihet for enkeltmennesket, handler det mer om bundethet til hverandre.
Litt famlende etter ny politisk plattform stemte jeg KrF noen ganger. Jeg vet at jeg har fått tilgivelse for det. Rusbrus og bordbønn er bare ferniss. Om man skal be ved bordet, Jerusalem eller et fjell i Samaria er jo helt underordnet. Poenget er at det skjer i ånd og sannhet. Fundamentet på høyresiden er «jeg og mitt» og lite forenlig med det jeg husker Jesus sto for.
Første høsten som sogneprest sto jeg på ei ferje i Troms og en mann kom bort til meg med et spørsmål: «Du prest. For meg er det viktigste å ta meg av min familie. Er ikke det en god kristen dyd?» Jeg må ha fått hjelp fra oven, for uten å ha tenkt særlig over det, kom svaret bestemt: «Å ta seg av sin familie er en god dyd. Men ikke særlig kristelig. Hedningene gjør akkurat det samme.» Jesus pulveriserte KrFs kjernefamilie. Hans sanne familie er ikke kjødelig mor og søsken, men den som gjør Guds vilje. Det er ikke kristelig å skjemme bort egne barnebarn, mens naboens barn går for lut og kaldt vann.
I de fleste av de førti årene som er gått, har jeg vært flittig leser av Fædrelandsvennen. Tidvis er det blitt skrevet mye ille. Men Det verste jeg har lest i Fædrelandsvennen kom ikke fra Holmer-Hovens penn. Det var i en reportasje om fosterhjem. Der uttalte en «far»: «Jeg har gjort det helt klart at hvis det går ut over våre barn, er det rett ut med fosterbarnet». Tenke seg å komme til verden med slikt utgangspunkt.
Et nokså samlet Unge Høyre så med skepsis på sosionomer i fotformsko og lilla skjerf. Fikk de for stort gjennomslag, kunne de bli uhyggelig dyre for samfunnet. Så fikk Arvid utsikt fra styrerommet og jeg fikk innsikt i det som var lite i verden. Da blir prioriteringene forskjellige. Jeg vil med glede betale mer i eiendomsskatt hvis det kan hjelpe en av Jesu minste søstre og brødre.
Jeg befinner meg i dag komfortabelt i Arbeiderpartiet. Jeg er uenig i abortlovens utforming, men erkjenner at det er en nokså tapt sak. Og vil i samme åndedrag berømme KrF for forsøket på å holde liv i den debatten. Det er en god kristelig sak. Det var også Bondevik-regjeringens forsøk på å få bistandsbudsjettet opp i over én prosent av BNP. Jeg deler heller ikke partiets aversjon mot privat initiativ i offentlig sektor. Da mine partikamerater hev seg over Ammerudhjemmet som gefundenes Fressen , tenkte jeg «troll au». Offentlig sektor har ikke godt av å evindelig sitte som småmonopolister uten å bli utfordret av andre. I åtte år satt jeg som leder av Helse- og sosialutvalget i Valle. Det lå noen millioner i innsparingspotensial der, gitt.
Fundamentalt sett dreier dette og alle politiske valg seg om allokering. Landet frembringer verdier som måles i brutto nasjonalprodukt. Så er det en politisk avgjørelse om hvor stor del av dette som skal disponeres av det offentlige eller av private. Jeg er overmoden for å mene at jeg har det bra nok og trenger ikke flere tommer flatskjerm nå. Jeg har lusket på Arvid i skattelistene og kan ikke forstå hvorfor ikke litt av formuesøkningen hans de siste årene kunne gå til mer allmennyttige formål. Borgerlig politikk er privat eiendomsrett og frihet for enkeltmennesket. Mesteren lærte meg at jeg ikke skulle binde meg til Mammon, men til min neste.
I en valgkamp, jeg tror det var omtrent på den tiden Ålesund brant, talte Kristin Halvorsen om kjøpesentrene som funklet. Nå ville hun ha skoler og bibliotek som lyste. Hun var heldigere med barnehageforliket. Men tanken streifer meg jo når jeg er på Sørlandssenteret. Er det ikke cirka fem milliarder det investeres der nå. For at eierne skal tjene mer penger. La meg ile til med å si følgende: Jeg synes det er flott når folk gjør det godt, tjener penger og lager arbeidsplasser. Det er nødvendig i vår økonomi. Frustrasjonen ligger i mangel på vilje til å dele.
Og da gjelder det ikke bare Røkke og Rasmussen, men deg og meg. Fem milliarder investeres altså, for å skulle gi rentabel drift. Og jeg har ikke hørt én kritisk røst. Men bruker det offentlige halvannen milliard på Kilden, som bygges for å gi kommunens innbyggere kulturelle opplevelser, ja da er enden nær. Det er forskjell på offentlig og privat bruk av penger, men de stammer jo fra samme kilde: landets samlede produksjon av varer og tjenester. Og jeg ønsker ny fordeling.