Alternativ kreftbehandling – drøm eller virkelighet

Det er ofte den siste kategorien man finner den sterkeste overbevisningen og færrest motforestillinger eller krav til systematisk etterprøving. To trekk kjennetegner ofte denne delen av den alternativ medisinen:

Metodene og ideene har gjerne kort varighet. De fremstår nærmest som ferskvarer som stille forsvinner når virkningen uteblir og markedet er borte. Men de erstattes rask av andre, lysende metoder eller ideer, like fjerne fra forskningsbasert kunnskap. Jeg husker askeavkoket på 70-tallet. Stoffet som skulle hjelpe mot alt, også kreft. Heldigvis ble det forsket på effekten. Den viste seg å være negativ. Det reddet trolig den norske askeskogen fra total utrydding.

Det andre trekket er en inngrodd skepsis til den etablerte skolemedisinen. Som om alle verdens helsearbeidere har inngått en hemmelig pakt om å motarbeide andre og nye tanker om behandling og helbredelse for å verne sin egen profesjon.

Sånn er det heldigvis ikke.

Jeg har selv opplevd å miste min kone i kreft. Lillian hadde kreft i bukspyttkjertelen. Det er dessverre ingen gode behandlingsmetoder for kreftformen. Hun døde etter åtte måneder. Til tross for dette opplevde vi begge et helsevesen som møtte oss på en fantastisk måte. De så hele mennesket og var flinke til å kommunisere hva helsevesenet kunne bidra med.

Med de erfaringene jeg har gjort, har jeg en sterk tillit til det norske helsevesenet. Hvis det fantes en enkel og uprøvd metode for å gjøre pasienten frisk, ville helsepersonell vært de første til å ta den i bruk. Det ville de imidlertid ikke ha gjort det før de kunne dokumentere om den virket. Heldigvis stiller Kreftforeningen de samme strenge kravene til forskningsbasert kunnskap i sitt arbeid.

Skal alternativ behandling ha en plass i kreftbehandlingen?

Forskningsrådet har nettopp offentliggjort en studie hvor forskning på alternativ behandling er gjennomgått. Den viser at alternativ behandling IKKE virker. Studien viser også at deler av behandlingen har alvorlige bivirkninger. Det burde tilsi at alternativ behandling ikke bør ha en plass i kreftbehandlingen. Jeg tror likevel det er viktig å skille mellom medisinsk og psykologisk virkning av alternativ behandling. For den som er rammet, kan det være viktig å ha noe å tro på. Den danske Sundhetsstyrelsen har valgt ikke å stenge Humlegaarden i Danmark, selv om den bryter den danske legeloven både teknisk og juridisk. Mange nordmenn har reist til dette behandlingstilbudet. Grunnen for ikke å stenge Humlegaarden er ikke at behandlingen ikke virker, men at den ikke er skadelig. Tilbudet retter seg mot alvorlig syke som ikke har andre alternativer. Det vil derfor ikke være riktig å nekte pasientene å gripe et siste halmstrå.

Det er ikke et etisk dilemma at syke mennesker ønsker å prøve alternativ behandling. Det etiske dilemmaet ligger hos dem som tilbyr behandlingen. Mye av behandlingen er kostbar og setter pasient og familie i en økonomisk vanskelig situasjon. Siden behandling mangler dokumentert effekt, men ofte markedsføres som virkningsfull, ville flere av tilbudene grense opp mot svindel. En naiv og velment svindel som også kan ha store konsekvenser for de etterlatte. Det er ingen tvil om at deler av den alternative kreftbehandlingen har et forretningsmessig motiv. Man skal ikke langt ned i treffene på Google for å forstå det.

Men det som kanskje mest av alt kan få deler av den alternative behandlingen til å fremstå som ufølsom og kynisk, er det faktum at den ofte blir tilbudt når alt håp er ute. Alternativ behandling retter seg mot mennesker i en vanskelig livssituasjon, ofte i siste fase av livet. Dette er en tid da de fleste har behov for å forsone seg med den dramatiske situasjonen. Det er en sårbar fase hvor det er viktig både for den syke og de nærmeste å ha tid sammen. Derfor vil det skape uro i denne prosessen når noen vil tilby eller selge et tilbud om helbredelse. Mange aktører selger det simpleste av alle tilbud: frykten for ikke å ha prøvd alt.

Det ligger et stort ansvar på den som vil tilby, eller trenge seg på, med håp og forventninger om helbredelse til en som skal forsone seg med at livet snart er slutt. Deler av den alternative medisinen har ikke tatt dette ansvaret på alvor. Om det er tankeløshet, naiv tro på egne løsninger eller økonomiske motiver, er ikke alltid lett å vite. Jeg tror også dette er noe å tenke grundig gjennom for menigheter og blant kristne, med et ønske om hjelpe med bønn og omsorg for den syke. Jeg har opplevd velmenende kristne som har trengt seg på i den siste tiden med forventninger om helbredelse, i en fase det er viktigere å forsone seg med at livet snart er over. Det er viktig at pasienten og ikke menigheten forvalter den siste vanskelige tiden.

Det må stilles sammen strenge krav til systematisk forskning for dem som driver med alternativ behandling som for skolemedisinen. Vi overlater ikke morgenflyet til Oslo til amatører. Derfor skal vi heller ikke overlate kreftbehandlingen til naive eller kyniske behandlere uten krav til dokumentasjon av effekten. Det er en påfallende motvilje for å underlegge seg disse kravene innenfor den alternative behandlingen. Det er synd. Trolig finnes det noe i søket på Google som vi alle kan ha nytte av. Kreftbehandlingen er det likevel viktig å overlate det til dem som kan og vil underlegge seg forskning. Det er tross alt gjennom denne systematiske innsatsen over lang tid at kreftbehandlingen har kommet videre. Ikke fra alternativ behandling basert på flyktige ideer fra personer med uklare og dunkle motiver.