Like fullt kan resultatet også få rikspolitiske konsekvenser. Først og fremst på grunn av SVs lave oppslutning. Det blir et stadig større spørsmål hvor lenge SV kan sitte i regjering uten at velgerne verdsetter innsatsen. I går kveld meddelte Kristin Halvorsen at hun trekker seg som partileder neste år.
Det er ikke underlig at et parti som for første gang sitter i regjering, opplever tunge stunder. Særlig ikke når partiets ledelse på forhånd spente forventningsbuen svært høyt. På landsmøtet i Kristiansand våren 2005, der regjeringsplanene ble velsignet, snakket taler etter taler om å forandre Norge. Siden har partiet måttet inngå smertelige kompromisser på viktige områder som sikkerhetspolitikk, miljø og fattigdomsbekjempelse.
En stadig mer defensiv partiledelse har måttet forsvare regjeringsdeltakelsen med at det hadde vært enda verre uten SV på innsiden. Men som det fremgår av den nylig publiserte historien om SV, «Fra Kings Bay til Kongens bord», har de rene politiske standpunkter for mange SV-ere ofte vært viktigere enn å dreie den praktiske politikken noen hakk over mot venstre.
Partiet har også vært kjent for stor takhøyde i interne diskusjoner. I så måte har Kristin Halvorsen de siste årene gjort en imponerende jobb i forhold til å strømlinjeforme partiapparatet og å få de tillitsvalgte til å dyrke seire fremfor nederlag.
Men alt har en grense. SV har nå et desperat behov for å komme på den politiske offensiven før stortingsvalget i 2013. Per i dag er det vanskelig å se at partiet kan klare det ut ifra en posisjon som et stadig mer politisk inneklemt regjeringsparti.
I så måte var statsminister Jens Stoltenbergs invitt til KrF gjennom Fædrelandsvennen i helgen interessant. Regjeringssjefen har aldri lagt skjul på at han har stor sans for et samarbeid med en større del av det politiske sentrum. Gjennom en slik strategi håper han også å kunne avskjære Høyre og Frps vei til makten om to år.
Etter gårsdagens valgresultat synes dette å være en enda mer aktuell strategi.