Høsten og vinteren er høysesong for vitamininntak. De som vokste opp under krigen kan fortelle om at de måtte drikke tran som var harsk. I min barndom drakk vi både tran som ikke smakte noe særlig godt, og Sana Sol som var atskillig bedre. De siste vintrene har vitamininntaket blitt den rene fornøyelse etter at vitaminbjørner er kommet på markedet. De smaker så godt at barn og ungdom gjerne spiser mer enn det anbefalte inntak.
Denne noe banale observasjon kan kanskje si oss noe om hvordan livsfilosofien og teologien har forandret seg ikke minst på bakgrunn av vår velstandsøkning. Mens det tidligere ble sagt – og praktisert – at med ondt skal ondt fordrives, foretrekker vi i dag å sukre den bitre pille.
Dette gjenspeiler seg blant annet i pedagogikken. Mens tidligere generasjoner har forstått straff som et legitimt virkemiddel, er nåtidens pedagogikk preget av positive lokkemidler mer enn negative trusler. Selv om jeg tror ros er et bedre virkemiddel enn kjeft og straff, blir det kanskje vanskelig å få elever og studenter til å yte sitt beste om man ikke har mulighet til å sette grenser eller har noe ris bak speilet. (Ikke bokstavelig ment).
At idrettsutøvere kan prestere på topp med en trener som gir positiv oppmuntring istedenfor å kjefte og brøle, er håndballtreneren Marit Breivik et nydelig eksempel på. Men ingen idrettsutøvere som skal prestere sitt beste kan unngå å måtte presse seg selv både fysisk og mentalt.
Også teologien preges av tiden vi lever i. Mens vekkelsespredikantene før i verden greide ut om helvetes skremsler før de beskrev himmelens herligheter, er våre tids predikanter mest opptatt av å beskrive himmelen og å gi positiv motivasjon for religiøse leveregler. Mens kirken tidligere understreket alle barns syndighet, fremheves i dag at alle mennesker er skapt i Guds bilde. I syndsbekjennelsen er uttrykket «jeg, arme, syndige menneske» erstattet med «jeg syndige menneske».
Er det innholdet i teologien som er forandret, eller er dette bare et forsøk på annerledes uttrykksform? Helvetesprekener er det heldigvis slutt på, for til himmelen kan ingen tvinges, men det kan til himmelen ringes. Det er også mange helvetesforestillinger som er hentet fra middelalderforfatteren Dante mer enn fra Bibelen, og de kan med fordel legges bort. Men det store spørsmålet handler ikke om Dantes inferno, men om hvorvidt det finnes to utganger av livet, hvorvidt det finnes en tilværelse eller eksistens borte fra Gud. Er det ønsketenkning at helvetet er avskaffet?
Det er flott at kirken fremhever barnet som Guds mesterverk istedenfor å påpeke dets syndighet, men betyr dette at mennesket er blitt mindre syndig enn det var i tidligere tider? Biskop Hallvor Nordhaug fremhevet nylig at mennesker ikke lenger opplever seg som syndige, og at kirkens budskap om menneskers syndighet derfor har liten appell.
Et av de mest sentrale tema innenfor teologien er spørsmålet om hvorfor Jesus døde en så grusom død. Var det fordi Gud krevde et offer på vegne av menneskeheten slik at rettferdigheten ble oppfylt? Eller var det først og fremst et uttrykk for Guds kjærlighet til menneskene? Det siste svaret sanker nok flest stemmer i vår tid, fordi kjærligheten som forklaring appellerer mer enn tanken på det blodige offer. Den første forklaring er brukt av forfatteren C.S. Lewis i boken «Løven, Heksa og klesskapet», der løven Aslan må lide og dø fordi et av menneskebarna har syndet og har latt seg friste av heksa Hvit.
Motivet om at det var nødvendig for Jesus å lide og dø for å redde menneskene ut av djevelens klør er også brukt i den danske adventskalenderen Jesus og Josefine som ble sendt av NRK før jul. Fortellingen omhandler en pike som får mulighet til å omskrive historien om Jesu liv. Siden Josefine blir forelsket i Jesus, ønsker hun at han skal dø gammel og mett av dage. Først da hun får se inn i en tilværelse styrt av den onde (i skikkelse av antikvitetshandler Thorsen), skjønner hun nødvendigheten av at Jesus dør på korset for å sone menneskenes synder.
Nettopp forfattere og filmskapere bruker sine fortellinger til å risse opp kampen mellom det gode og det onde i tilværelsen. For mange vil denne kampen være henvist til filmlerretet og bøkene, mens de vil si at det onde ikke eksisterer i det virkelige liv, slik at vi bare trenger å forholde oss til det gode i tilværelsen i vår livsfilosofi og pedagogikk. Men er dette en refleks av vår velstand som gir oss en følelse av tilværelsens uutholdelige letthet? Eller er det et bevis på at vår moderne tid har utryddet det onde av tilværelsen?
Selv i vårt velstandssamfunn kommer de færreste gjennom livet uten skrammer og sår, og noen får oppleve livet på det mest brutale. For ikke å snakke om flertallet av jordens befolkning som lever under helt andre økonomiske og sosiale forhold enn det vi gjør. Ondskapen er ikke utryddet, verken når det gjelder det vonde som rammer helt uforståelig eller når mennesker har planlagt det onde.
Teologien skal gjenspeile vår tid og prøve å tale forståelig til vår tids mennesker. Men det er viktig at det positive budskap som finnes i kristendommen om Guds kjærlighet til mennesker og om mennesket som Guds ypperste skaperverk ikke fortrenger forklaringen på det vonde og vanskelige i tilværelsen. Teologene gjør kirken en bjørnetjeneste om den bitre pille alltid sukres. Men overgangen fra tran til vitaminbjørner har forhåpentligvis ingen slike negative konsekvenser.